Nedenstående artikkel er i all hovedsak sakset fra Knut Ingar Hansens bok «Bli med i gata», utgitt på Lokalhistorisk Forlag i 2001. Boka handler om livet langs og i nærheten av Glommengata, og er dessverre for lengst utsolgt. Boka var nok tenkt som første bind i en serie om livet i de gamle gatene, men Knut Ingar Hansen rakk ikke flere bind.
I Glommengata var det gjennom årene mange – både kvinner og menn – som gjorde større eller mindre suksess som forretningsdrivende. Men de fleste måtte karre seg gjennom livet på andre måter, som vi skal se av dette utdraget, som handler om kvinner som kjempet for seg og sine.
Her kommer et utdrag fra boka:
Det var bare et fåtall av kvinnene som startet eller drev egen virksomhet. Gifte kvinner hadde stilling og status etter ektemannens yrke og posisjon i samfunnet, og de fleste vet vi lite eller ingen ting om. I ettertid eksisterer de fleste av dem bare som navn i folketellingen. År 1900 var hovedpartene av kvinnene ført opp som husmor. Men Valborg Forseth står for sikkerhets skyld oppført som «Læges hustru». Det var forskjell på folk.
Andrea Petersen i Grundsethgården har både mann og barn. Hun må likevel tjene til livets opphold. Hun har «Spisegjester», antagelig enslige mannfolk som betaler for seg. Hennes mann er riktignok registrert som «Arbeider», men det er føyd til «sist ved Jernbanen», og vi kan ikke forstå dette annerledes enn at han er arbeidsledig. Han kan ha sluttet ved jernbanen på grunn av sykdom, men det også være andre årsaker.
Kvinner som ikke hadde noen mann å støtte seg til, måtte selv ta seg arbeid for å skaffe utkomme til seg og sine. Valgmulighetene var begrenset, og fast arbeid var det ikke snakk om. De måtte ta tilfeldig arbeid med gjøremål de mestret, som oftest husarbeid og vaskejobber.
Torine Pedersdatter er 55 år og arbeider som vaskekone. Dette var et yrke som mange kvinner måtte ty til for å skaffe utkomme til seg og sine. Hun bor i en bakbygning der bakermester Aulie holder til. Hennes to døtre på 16 og 18 år har huspost, og Ole på ti er visergutt, kanskje hos bakeren som eier huset der de bor. Sammen med familien bor også Torines søster Karen Pedersdatter. Hun er 72 år og «Har Understøttelse fra Vinger Fattigvæsen. Intet Erværv».
Å brødfø seg som vaskekone var slett ingen dans på roser. Arbeidet foregikk i bryggerhuset hos den familien som hadde tilkalt henne. Det gjaldt å være tidlig oppe. Det skulle fyres opp under bryggerpanna og vann skulle varmes. Mye vann skulle til, og før det kom innlagt vann, måtte vaskekona selv hente vann fra nærmeste brønn. De skitne klærne ble stappet opp i bryggerpanna – sammen med vaskemiddel som var for hånden. Dette skulle helst gjøres dagen før. Derfra gikk tøyet videre til en stamp eller ei balje med tilhørende vaskebrett. Nå skulle klærne skrubbes rene. Så skulle tøyet skylles. Det skjedde den første tiden ved nærmeste brønn eller bekk, og så ble tøyet hengt til tørk.
Når vaskekona gikk hjem, var ryggen øm og mør av den anstrengende arbeidsstillingen. Hendene var såre. Det varme vannet og vaskemidlene tok hardt på huden og neglene. Vaskekona hadde ofte røde og sprukne hender som følge av arbeidet med varmt vann og sterke vaskemidler.
Kristine Olsen lever heller ikke på livets solside, verken i bokstavelig eller overført betydning. Hun bor med sine fire barn i kjelleretasjen ut mot elva i Spruten. Kristine er gift, men noen ektemann finner vi ikke i folketellingen. Enkelte menn hadde det med å forsvinne når familiesituasjonen ble for besværlig. Men Kristine kjenner sitt ansvar. Hun var ikke bare syerske, hun drev «Strygeforretning» i sin kjellerleilighet. Å stryke mansjettskjorter og snipper var ikke for hvem som helst. Dette var fagarbeid. Strykejernet ble varmet på ovnen, for elektrisk strøm var det ikke i Spruten ved århundreskiftet.
Bildet må være tatt etter 1949, for her kan vi se begge bybruene, den gamle fra 1856 og den nye fra 1949.
Det synes å være fremdrift i de tre sønnene. Den eldste på 14 år er typograflærling, og tvillingene på 12 er avisbud, kanskje de også henter og bringer strykearbeid. I slikt ærend bør de vite at de skal gå kjøkkenveien. Helga Amalie på ni hjelper sikkert sin mor med strykearbeid når hun ikke er på skolen.
Mange kvinner kom fra nabokommunene til Kongsvinger i håp om å skaffe seg arbeid, for det var bruk for mange flittige hender i den nye bydelen. I et lite hus ved bruhjørnet bodde det i år 1900 tolv personer. I den ene enden av huset bodde Lars og Elise Eriksen med sine fire barn. Sammen med dem bodde to damer fra Austmarka, kanskje kjenninger av Elise som elv kom fra denne delen av Vinger. Den yngste av disse damene, den 18-årige Augusta Olsen var sypike. I den andre enden av huset har fire andre personer sin husholdning. Her bor den ugifte vaskekonen Hedda Paulsen med sine to døtre. Den fjerde personen er den 18-årige sypiken Klara Eriksen, også hun fra Austmarka.
Elise Eriksen var også syerske, og det er mulig at Elise drev en form for yrkesopplæring for de unge jentene fra Austmarka. De hadde neppe lært å bruke symaskin før de kom til Kongsvinger. Elise Eriksen hadde mange barn. Hun kunne neppe forlate hjemmet for å sy andre steder. Men hun kunne sy hjemme, og her kunne hun samtidig lære opp de unge. Men dette vet vi ikke sikkert.
De første symaskinene kom til Norge omkring 1860, og noen tiår senere var de blitt et uunnværlig hjelpemiddel. De unge kvinnene som valgte dette yrket, drev et selvstendig erverv. Men lønna var ussel, og rike ble de aldri. De første symaskinene ble sveivet med hånd. De var ikke så tunge og kunne fraktes fra sted til sted. Om den attenårige Klara Eriksen hadde egen symaskin, sier historien ingen ting om. Det kan være at hun hadde tatt en maskin på avbetaling hos H. O. Walby, og da gjaldt det å stå på så avdragene kunne betales i rett tid.
Hvor ble det av disse kvinnene? De forsvinner ut av vår historie. De hører til blant de «usynlige» kvinnene som bare eksisterer som navn i folketellingen.
Men noen av disse kvinnene vet vi likevel litt om. Knut Ingar Hansen skriver videre:
Elisabeth Torkildsdatter i Spruten:
I min barndom sto det tre små hus til venstre i Glommengata før vi kom frem til brua. Husene hadde nummer 3, 5 og 7 til Glommengata. Det første huset i denne raden, Glommengata 3, var antagelig det eldste. Det ble kalt Lisbethspruten. Navnet gikk tilbake til Elisabeth Torkildsdatter som eide huset i 1870-årene. Hun var født på Kopmoen i Brandval i 1826 og giftet seg med Andreas Christian Nilsen i 1859. Nilsen var tømmermann, og paret flyttet til Kongsvinger året etter at de giftet seg.
Andreas Nilsen ble ingen gammel mann. Han døde allerede i 1864. Dødsårsaken var nervefeber, en vanlig betegnelse på flere ulike symptomer på denne tiden. Som enke var Lisbeth «arbeidskone» hos madam Digerud i Vestre Gade i 1865.
Senere har Lisbeth, som vi forstår, flyttet over brua og etablert seg i Glommengata 3. Nils P. Vigeland skriver i sin bok at Lisbeth Torkildsdatter bygde dette huset, først på leid grunn. Dette virker ikke helt sannsynlig, for huset var antagelig på plass da Lisbeth flyttet inn.
I 1876 var Lisbeth registrert som huseier, og hun betalte skatt til Kongsvinger kommune etter byutvidelsen samme år. Hva hun levde av, vet vi ikke, men hun drev med utleie, og hun lagde kanskje mat til enslige mannfolk. Men Lisbeth slo seg ikke til ro med enkestanden. I 1877 giftet hun seg med sin atskillig yngre malermester Johannes Malstad som hadde bodd til leie hos henne. Han var født i 1841 og arbeidet ved jernbanen. I dette huset bodde også «jernbanearbeider» Lars Olsen med kone og seks barn.
I ekteskapet mellom Lisbeth og malermesteren ble det ingen barn, og da hun døde, var Malstad nærmeste arving. Ved århundreskiftet bodde han fortsatt på samme sted, og en del av huset var nå leid ut til skomaker John Syversen.
Huset var bygd over en bekk som kom ned fra Kurudlia, og i vårløysinga var det et voldsomt rabalder under huset, for vannet tok med seg litt av hvert på vei ned gjennom lia. Da jernbanen ble ført frem langs Glomma, ble det naturlige løpet for denne bekken forandret. Der bekken kom fram under huset, skapte den nå et fossefall som siden ble kalt Lisbethspruten. Dette navnet var neppe så uskyldig ment som det kan høres ut i våre dager. Navnet gikk etter hvert over på dette huset og de andre husene som lå her.
Bildene nedenfor er utlånt av Mari-Anne Moe og viser oss glimt fra en virkelighet og et stykke hverdagslig byhistorie, som slett ikke er så fjern i tid, men som likevel er langt fra hverdagen på 2000-tallet.
De er tatt på en vaskeplass ved Glomma på Kurudsand i Kongsvinger sentrum på slutten av 1930-tallet, altså for 80-85 år siden. For dem som bodde høvelig til var klesvask i elva slett ingen uvanlig foreteelse på den tiden. På det nederste bildet står Dora Henny Moe til venstre sammen med en ukjent kvinne. Trestamp og skurebrett måtte til som vi ser for å få gjort skikkelig arbeid. Kaffekjelen på bakken ble antagelig brukt til varmtvanns såpevask, og kanskje til å varme hendene etter håndtering i kaldt elvevann, eller kanskje til en kaffetår? I bakgrunnen gamlebrua, som ble forsøkt sprengt under krigen, og senere revet i 1949, da nybrua sto klar. (Bildetekst Frede Y. Eriksen)
