Av festningens mange kommandanter er det kun to som har fått gater oppkalt etter seg i Kongsvinger. Den ene er oppkalt etter oberst Andreas Samuel Krebs, særlig kjent for sine seire ved Lier, Matrand og Skotterud i 1814, mens den andre er oberst Wilhelm Sissener.
Soldat i fransk og dansk tjeneste
Sissener het egentlig Guillaume Sissener – også skrevet Sissenère – og ble født i Brussels i Belgia 1. mai 1777. Etter avtjent verneplikt vervet han seg som profesjonell soldat i Napoleons armé i 1799 og skal ha deltatt i kampene ved Ulm, Halberstadt, Auerstedt, Presburg og Jena. Her ble han tatt til fange, men flyktet med flere kamerater fra fangenskapet og nådde til slutt en havn ved Østersjøen.
Her fikk de tak i en båt og seilte til København hvor Sissener straks fikk ansettelse som underoffiser ved Kongens livjegerkorps. Under det engelske bombardementet av København i 1807 var han ved batteriene i Clasens have og ble såret i begge ben. Han lå deretter i måneder på Fredriks hospital, men dessverre kunne bare den ene kulen fjernes. Den andre var årsak til store periodiske lidelser inntil den efter 32 års forløp plutselig falt ut av seg selv.
Til Norge
Etter sykehusoppholdet ble han overført til tjeneste i Norge og 4. januar 1808 ansatt ved 1. Trondhjemske infanteriregiment som løytnant før han allerede tre uker senere ble forfremmet til premièrløytnant.
Avdelinger fra 1. Trondhjemske infanteriregiment ble beordret sørpå til grensevakt sommeren 1808, og Sissener befant seg i Eidskog da han under en gudstjeneste i Matrand kirke for første gang fikk se sin senere hustru Maren Hals. Hun var da 19 år gammel, og han ble straks betatt av henne. Flere offiserer komplimenterte henne etter gudstjenesten og fulgte henne langt på vei hjem. Blant dem var løytnant Sissener, og allerede dagen etter kom han på den første visitt. Marens far, Ulrich Friderich Bastiansen Hals, var på dette tidspunkt sjef for Vingerske kompani i Norske lette bataljon og forlagt i Eidskog-området. Sissener og Maren forlovet seg samme år og feiret bryllup 30. juli 1809 på gården Øiset utenfor Kongsvinger. Sisseners offiserskamerater hadde der laget et vakkert arrangement med telt, løvsaler etc., der det ble spist, promenert og danset.
Parets første barn – sønnen Georg – ble født 3. november 1809 på Kongsvinger, litt vel kort tid etter bryllupet. Georg fikk etter hvert ytterligere 10 søsken, hvorav det siste barnet ble født i 1831. Det lengstlevende av barna døde 1906, mens moren, Maren, døde 1864.
Tilbake til Trøndelag
I begynnelsen av 1810 drog det unge paret med sin nyfødte sønn til Trondheim. Reisen gikk gjennom Østerdalen over Røros. Kulden var streng den vinteren, og en natt, da de lå over i Rendalen på et dårlig skysskifte, ble de bokstavelig talt innesnødd en hel dag.
I Trøndelag ble de i 8 år, og det var her Sissener endret sitt fornavn fra det vanskelige Guillaume til det mer norske Wilhelm. Brigadesjefen var general George Fredrik von Krogh som syntes særlig om løytnant Sissener fordi generalen likte å tale fransk, muligens også fordi løytnanten hadde kjempet under Napoleon.
Sissener var først ved Ritsenske og deretter ved Frostenske kompani før han i 1815 som kaptein ble ansatt ved Ytterøyske kompani og flyttet til gården Eide, like ved Alstahaug kirke.
Sissener overføres sørover
Etter to år her reiste de sørover da Sissener var blitt ansatt ved 1. Akershusiske infanteribrigade fra 1. januar 1818 som sjef for Hurdalske kompani med bosted gården Brendsmork i Eidsvoll. Datteren Wilhelmine – gift Knudsen – fortalte senere om reisen sørover:
«Det var en kold og streng sne-vinter at kaptein Sissener i 1817 reiste til det søndenfjelske. Veien gik over Dovre, kapteinen med “Jomfru Støp” foran i en bredslede, fruen bakefter med den minste i fanget i en gammeldags stor smalslede med en utskåret, forgylt høne foran på skjærmen, derefter de tre største barn i en Jämlandslede, innpakket i sengeklær. Den siste slede hadde en kalesje med en åpning for ansiktene med et gardin foran. De skulde til bestefaren, som bodde på Torderød i Grue. Veien var fryktelig og den forreste slede veltet utallige ganger, likeledes den siste men det skadet ikke».
Tiden på Brendsmork
Det varte en tid innen kaptein Sissener kunde overta sjefsgården Brendsmork i Eidsvoll. Dels beboddes den fremdeles av den forrige kapteinen, dels måtte den grundig repareres. Først høsten 1818 kunde de flytte inn i en del av huset, i tre værelser og kjøkken
I de følgende år var familien omgangsvenner med prost Nicolay Wergeland, sogneprest i Eidsvoll, og dennes familie, og 20 år gammel skrev Henrik Wergeland et dikt til daværende major Sissener etter at majoren hadde tatt “villstyringens” historier opp med hans far, sognepresten.
1825 ble han major ved Hedemarkens nasjonale musketerkorps samtidig som han ble ridder av Sverdordenen.
Sverdordenen
Sissener og Karl Johan
Under ett av Karl Johans besøk i Trondheim var Sissener blitt presentert for kongen av general von Krogh. Karl Johan fattet stor velvilje for Sissener, og de møttes en rekke ganger senere. Wilhelmine Knudsen fortalte om et av disse møtene:
«Under et besøk i Norge i 1835 overnattet kongen i Eidsvollsbygningen. Der var det en stor mottakelse med alle lokale “kondisjonerte” til stede, oberstløytnanten på Brensmork inkludert.
Sissener var ikke akkurat stiv i norsk. Kong Karl Johan var vel ikke stort bedre i svensk. Nå kunne de samtale på fransk og mimre om gamle dager – skal vi antyde over et glass konjakk – og trivdes utmerket.
Oberstløytnant Sissener overnattet også på Eidsvoll Verk og deltok da kongen neste morgen tok avskjed og reiste videre til Christiania. Da delte kongen ut gaver til de tilstedeværende. Verten i Eidsvollsbygningen, Nils Knudsen, fikk et briljant-smykke. Hva Sissener fikk vites ikke, men møtet mellom de to franske innvandrerne skapte evig vennskap.Etter dette møttes konge og oberst flere ganger. Når Karl Johan var i Christiania, ønsket han alltid at oberst Sissener skulle være tilstede.»
Videre karriere
«5 april 1834 blev major Sissener Oberstløitnant og sjef for Gudbrandsdalske korps (Gudbrandsdalske nasjonale musketérkorps) og 22 mars 1837 utnevnt som Kommandant på Kongsvinger festning, en stilling som faldt meget beleilig på grund av hans tiltagende invaliditet. Han slapp nu å marchere med sine folk og likeledes å “ride fronten”, som på grunn av hans sår plaget ham meget. 27 mai 1839 blev han oberst. Han var imidlertid en udmerket rytter og hadde en ridehest “Svarte”, en høi gammel dansk hest.
Gårdsdrengen Ole Simensen, som utførte alleslags tjenester på garden og som var på gården så lenge fru Knudsen kan erindre, var gift med tvillingenes amme, Marie, og hadde flere barn, alle opkaldt etter Sisseners.
Når obersten skulde ut å ride, kom han frem på trappen og ropte med sterk stemme: “Åle, sadl’ min ‘est.” “Å ska je de nå da?” “Straks”. Ole avsted, sadlede Svarte, som viste sig i sin udrustede prakt med sadel og stort brodert skaberak, med bidsel, brystharnisk og bakjord med dusker, kvaster og mangfoldig hengende remmer besatt med røde rosetter og gråhvite snoge oder, sannsynligvis muslinger, som de brugtes dengang.
Svarte holdtes av “Åle” foran døren, mor og alle barna stod på trappen og ut trådte far i gule ridebukser, høie ridestøvler med dusker og en grå ridefrakk besatt med en mangefoldighet av possementmakerarbeider såvel på bryst som på armer. Han kysset alle barna, besteg “eesten” og tok sig glimrende ut. Når han så red avsted våknet Oles stolthet: “Se på dette synet barn. Er det ikke akkurat som en konge sitter på hesten? Se Svarte krummer hodet av stolthet ser De?” og et bredt smil strålte over Oles trofaste ansikt».
Oberstens siste tid
«Da obersten i 1846 blev dødssyk på Kongsvinger blev Ole Simensen bedrøvet og ulykkelig. Fru Knudsen lot forarbeide en stor sovestol til faren, som ikke kunde ligge til seng. Ole la den umådelige stol på en kjelke og trakk de 7 mil fra Eidsvold til Kongsvinger. Han avslog tilbudet om hest, han ville selv trekke den til Obersten. Da han kom frem, vilde han ikke hvile, bare sitte og se på og gråte over sin kjære Oberst. Da Obersten fikk se gamle Ole, ropte han: “Å kjære Åle, nu er din gamle oberst si malade, ak mon Dieu! Åle nu er din oberst ikke Oberst lenger”. Og så gråt de begge.
Da obersten døde 29. desember 1846 blev Ole ganske fortvilet og hadde ikke ro hverken dag eller natt, men fandt tilsidst trøst i at obersten efter eget ønske skulde begraves i Eidsvold fordi hans eldste datter var bosatt der. Da sa Ole til sin husbond, Verkseier Knudsen: “Ja, husbond, jeg går til Kongsvinger for jeg vil selv kjøre obersten ned”. Dertil svarte Knudsen: “Du kan gjøre istand den store sluffen, male den sort og så kan du få Svarte og hente obersten”. Som sagt så gjort. Ole malet, strevet og reiste og kjørte saktelig tilbake til Eidsvold kirke, hvor liket blev innsatt. Da han kom tilbake til Eidsvold Verk, sa han: “Det var tung kjøring det frua mi, men jeg skal forsikre dig på at sla’an inte sveiva en eneste gang”. Så var han med ved begravelsen og blev roligere efter den. Ole blev fremdeles stille hos familien Knudsen til Ole selv en dag blev kjørt til Eidsvold kirke».
Kilder:
https://sissener.be
Wikipedia
Ovenstad, Olai: Militærbiografier den norske hærs offiserer 1628-1814
