Jan Byfuglien
På Vinger kirkegård er det en grav som skiller seg fra de fleste andre. Den står på sørsiden og er en jernkonstruksjon avgrenset av et stakitt med en søyle i midten. Gravstedet er for Jacob Nielsen (1768-1822), og der står det at han var ”kiøbman, agent og ridder af Dannebrog”. Når vi leter i ulike oppslagsverk og leksika, blant annet Norsk biografisk leksikon som mye av stoffet her er hentet fra, finner vi at Jacob Nielsen tilhørte Norges ypperste kjøpmannselite og spilte en både politisk og økonomisk rolle i den norske selvstendighetsreisningen i 1814.
ADMINISTRATOR FOR DET ANKERSKE FIDEIKOMMISS
Hans far var en av Christianias største forretningsmenn, og Nielsen selv ble etter farens død sendt til Storbritannia for å bli utdannet i handelsfaget. Ved hjemkomsten 1787 ble han ansatt ved Bernt Ankers kontor, og han arbeidet i mange år for Anker og fra 1805 som hovedadministrator for Det ankerske fideikommiss. 1799 tok han selv borgerskap i Christiania og startet egen forretning som innbefattet både trelasthandel og et av byens teglverk.
KONGELIG AGENT OG RIDDER AV DANNEBROGSORDENEN
Under krigs- og nødsårene gjorde Nielsen en betydelig økonomisk innsats. Høsten 1807 reiste han for å sikre penger fra København til den norske zahlkasse. I februar 1808 ble han utnevnt til kongelig agent med justisråds rang, og siden omtalte man ham alltid som “agent Nielsen”. Året etter ble han ridder av Dannebrogordenen. Da hungersnøden truet, gikk han og andre rike borgere høsten 1809 sammen i et selskap for innkjøp av korn fra Sverige.
EN AV DIREKTØRENE VED OPPRETTELSEN AV NORGES RIKSBANK
Da Christian Frederik kom til Norge som stattholder 1813, vant Nielsen snart prinsens tillit. Han deltok i opprettelsen av den nye “Laane- og Disconto-Kasse” for Norge 1813–14 og ble en av direktørene, og 16. februar 1814 var han til stede ved notabelmøtet på Eidsvoll. Her gav han sin varmeste tilslutning til Georg Sverdrup, som overtalte Christian Frederik til å la seg velge til konge av nasjonens representanter fremfor å kreve kronen etter sin arverett. Riksforsamlingen valgte senere Nielsen som en av direktørene for Norges midlertidige Riksbank.
MEDLEM AV DET FØRSTE EKSTRAORDINÆRE STORTING
Etter krigsnederlaget i august ble general Haxthausen beskyldt for forræderi, og en kveld knuste en rasende folkemengde vinduene i hans bolig. Som generalens gjest ved denne anledning ble Nielsen truffet av en stein i hodet, og hans hatt ble ødelagt. Personlig hadde han ry på seg for å være en fast forkjemper for nasjonale interesser. Høsten 1814 var han valgt til det ekstraordinære Storting fra Christiania. At en stor del av representantene samlet seg i hans hjem for rådslagning dagen før sesjonen åpnet, forteller om hans respekterte posisjon. Under selve forhandlingene forholdt han seg imidlertid passiv. Til Stortinget 1815–16 var han suppleant og ble også innkalt i februar 1816, men slapp å møte på grunn av sviktende helse.
Flere økonomiske katastrofer rammet Nielsen de neste årene. Kasserer og meddirektør David Thrane underslo 95 000 spesidaler fra Riksbanken, et beløp de øvrige tre direktører så seg nødt til å dekke med egne midler. Brannen på bordtomtene i mai 1819 brakte Det ankerske fideikommiss til sammenbrudd, og i desember samme år fant Nielsen og de andre administratorene ingen annen utvei enn å be om oppnevnelse av skiftekommissærer for boet.
Midt under det gamle handelspatrisiatets oppløsningsperiode klarte Nielsen likevel å holde sin egen forretning i virksomhet, i hovedsak ved hjelp av britiske kreditter. Da hans dødsbo ble endelig oppgjort 1828, viste det en betydelig formue på 48 000 spesidaler.
TILKNYTNINGEN TIL KONGSVINGER-DISTRIKTET
Han hadde vært en god del i Kongsvinger-distriktet som representant for det ankerske fideikommis, som eide store eiendommer her, blant annet på Austmarka. Han fikk fast tilknytning gjennom kjøp av Skansgården på auksjon i 1812. Han flyttet ikke hit før rundt 1819 etter konkursen i Det ankerske fideikommis. I mellomtiden hadde han satt inn en forvalter på Skansgården, svensken Peter Dahlgren, som blant annet var en av underskriverne av eden som ble gitt i Vinger kirke i 1814. Kanskje var Jacob Nielsen selv til stede i kirken og trakk litt i trådene også?
Det ble etter hvert en nær forbindelse mellom familiene til Jacob Nielsen og kona Johanne Sophie Christine Berg (1777-1866), og Rynning-slekten, som hadde stor innflytelse i Kongsvinger- distriktet, både ved at de satt som prester i 100 år og gjennom investeringer og eiendomskjøp.
En sønn, Niels Berg Nielsen (1802-1838), som overtok Skansgården og beholdt den til sin død, var gift med Ursulla Marie Gaarder Rynning (1811-1846), datter av Sigward Irgens Friis Rynning (1762 -1832), sokneprest i Vinger 1788-1832 og Ursulla Maria Gaarder (1772-1811). Gården ble solgt i 1843.
En annen sønn av Jacob Nielsen, Bernt Anker Nielsen (1811-1867) giftet seg med med Engelke Irgens Rynning (1815-1895), datter av Christian Ludvig Scheidt Rynning (1770-1845), som ble eier av Skinnarbøl, bror av sokneprest Sigward Irgens Friis Rynning, og Christiane Lilla f. Flood (1779-1819).
Kilder:
Norsk biografisk leksikon – En grav. Av Terje Kristiansen
