Henning Eriksen

Stedet hvor kirken stod i middelalderen, må ha vært et bygdesentrum i merovingertid/vikingetid. Gården har kanskje opprinnelig hett Vingr etter elva. Elvennavnet forekommer ellers i formene Vigg og Ving. Det betyr ”den som bøyer seg, kroker seg”. I middelalderen var Vingr bygdenavn. (jfr. Håkon Håkonssons saga). Gården het da ”Hof med Løykin”. Ordet Hof finnes i alle gammelgermanske språk, men det er bare i gammelnorsk og gammelengelsk at det kan ha betydningen ”hedensk tempel”, ellers betyr det gård, innhegning om gårdens hus. I norske dialekter har ordet betydningen forhøyning i terrenget. Gudehovene ble ofte plassert på en liten høyde i terrenget, det samme var tilfellet med mange kirker i middelalderen.

GAMLE STEDSNAVN

Leikvin, Løykvin, Løyken, Løken er et toleddet stedsnavn som var i bruk fra tiden omkring Kristi fødsel til vikingtiden. Begge ordene finnes i alle gammelgermanske språk. Leik betyr opprinnelig dans, det å bevege seg voldsomt med sprang. I gammelengelsk kan det ha betydningen offer. Vin betyr naturlig eng, grasslette. Opprinnelig var vinene lysninger i skogen hvor husdyrene beitet, eller hvor det ble dyrket korn. En gård kunne ha mange viner. I Oslo-området finnes det en rekke vingårder: Grefsen, Bryn, Ulven, Sinsen o. fl. Lignende forhold finnes flere steder i Norge, ved Hamar, på Voss, i Trøndelag osv.

Vinene kan ha vært brukt i forbindelse med hedensk kultus. Før germanerne fikk gudene i hus i tempelbygninger, dyrket de gudene i lunder, skoger, ved myrer og tjern og ved kilder. Ei steinrøys med et gudebilde i, kalles et horg. Det er også et fellesgermansk ord. Horgene stod opprinnelig i det fri i nærheten av gården, senere kom de under tak. Horgene hører først og fremst hjemme i vikingtiden. De har antagelig vært stavbygninger med et fellesrom hvor blotgildet fant sted, og med et lite ”afhus” med en pall for gudestøttene. Det er mulig at byggemåten kan ha vært påvirket av kirkebygninger med skip og kor. Løykin har vel vært en part av Vingr som ble brukt til kultiske handlinger. Den er nå borte, kanskje tatt av elva?

SPARSOMME OPPLYSNINGER

Det foreligger bare meget sparsomme opplysninger om kirken på Hov. I 1394 foretok biskop Eystein en visitasreise til Vinger og Eidskog, og i ”Raudeboka” (en fortegnelse over kirkegods i Oslo stift) står begge kirkene oppført. I 1597 var Oslobispen Jens Nilssøn på Hov, og han sier at kirken ligger på gården Hovs grunn, et pileskudd fra prestegården. Det må vel her dreie seg om skudd fra armbrøst (kryssbue) og ikke langbue. Da vil avstanden fra prestegården til kirken ha vært ca. 400 meter i sørlig retning. Vi har målt avstanden, og dette stemmer forbløffende. I 1676 tegnet en svensk offiser området med prestegården og kirken. Tegningen viser en korskirke lik den som fremdeles står på Matrand. Det var mange stavkirker som ble utvidet med korsarmer, sakristi og våpenhus i lafteteknikk på 1600- og 1700-tallet. Det samme kan ha skjedd med kirken på Hov. Det finnes opplysninger om en svær stolpe i enden av kirken på Hov. En slik stolpe hører ikke hjemme i en laftet kirke.

TROLIG FRA 1100-TALLET

Kirken på Hov var viet døperen Johannes. Som de fleste stavkirkene, særlig i det sentrale Østlandsområdet, var den sannsynligvis en enskipet kirke med et mindre, rektangulært kor. Den kan ha vært reist på 1100-tallet i misjonstiden. På 1200-tallet kan kirken ha fått svalganger, apsis og spir. Kirken på Matrand ble fagmessig undersøkt i 1960-årene, og da fant man rester etter minst en stavkirke med sviller på en grunnmur av stein. Den har sannsynligvis hatt apsis og svalganger. Det er meget sannsynlig at stavkirkene i Glåmdalsdistriktet har hatt den samme bygningshistoriske utvikling som mange andre stavkirker i Norge.

Kirken på Hov stod til på begynnelsen av 1700-tallet. Døpefonten og krusifikset i Vinger kirke er fra kirken på Hov. De skriver seg fra henholdsvis ca. 1225 og 1300.

RESTER AV GRAVPLASSER

Det er funnet rester av to gravplasser på Hov. Den ene på jordet til høyre der Masterudveien tar av fra rv. 20, den andre sør for krisesenteret. Gravplassen ved Masterudveien er vel den eldste. Kirken eksisterte i ca. 600 år, så det var vel behov for å utvide gravplassen flere ganger. I middelalderen lå gravplassen sør for skipet, og en dør førte fra skipet ut på gravplassen. Døra ble brukt ved begravelser.

Medlemmer av historielaget har undersøkt jordet mellom krisesenteret og avkjøringsveien over jernbanen for om mulig å finne den gamle kirketufta. Like nord for avkjøringsveien har vi funnet en god del hjemmesmidde spiker. De er grove med store, flate hoder. Slike spiker ble brukt til å feste tresponene som dekket alle tak på stavkirkene. Det ble brukt en spiker for hver spon. Overalt ellers ble det brukt trenagler. Det er påfallende at spikrene er funnet på et forholdsvis begrenset område, til tross for at jorda har vært dyrket i lang tid. Det er derfor sannsynlig at kirken kan ha stått på en forhøyning like ved avkjøringsveien. Dette stemmer nøyaktig med de opplysninger vi har om kirken.