Etter utbruddet av 2. verdenskrig 1. september 1939 erklærte Norge seg nøytralt og satte opp nøytralitetsvakt. En konsekvens av norsk nøytralitet var at mannskaper fra de krigførende nasjoner ville bli internert dersom de kom inn på norsk territorium, og høsten 1939 ble Kongsvinger festning øremerket til interneringsleir for eventuelle tyske soldater.
Over hele landet ble det satt i gang tiltak grunnet den internasjonale situasjonen, bl.a. ble det etablert varslingsposter for luftvern, og sivil beredskap mot flyangrep ble satt i verk. I Kongsvinger ble mannskaper innkalt for å bemanne en samlestasjon i rikstelegrafbygningen samt varslingsposter bemannet med 3 mann hver på: Knallen. Korskjølen, Fløttberget, Kongsvinger nye festning, Vindheia, Rafjellet, Blåenga, Kirkenær, Brumundhaugen og Oppåsen. Mannskapene var ofte arbeidsledige som søkte seg til tjenesten. I byen ble det holdt kurs om moderne luftvern, og basarer holdt for å samle inn midler.
Etter krigsutbruddet iverksatte tyskerne blokade av England, og 9. oktober 1939 ble det amerikanske skipet «City of Flint» på vei til England tatt som prise av lommeslagskipet «Deutschland». Tyskerne erklærte at lasten med smøreolje var kontrabande og beslagla skipet for å seile det til Tyskland.
Dette gikk ikke så greit da Royal Navy var etter dem, og skipet var innom både Tromsø og Murmansk for å komme unna før det endelig anløp Haugesund 3. november. Tyskerne ble nå internert, mens skipet og dets mannskap satt fri.
Tyskerne ankommer festningen
8.november 1939 ankom de tyske prisemannskapene – 16 offiserer og marinegaster med tog til Kongsvinger stasjon under vakthold kl 10.18. De ble straks ført opp til Kongsvinger festning der de ble mottatt av kommandanten, major Einar Hoch-Nielsen, som holdt en kort informasjonstale før tyskerne ble anvist rom i den nye kasernen. Samme dag ankom også fire tyske flyvere som hadde nødlandet på norsk territorium, og 30.november kom ytterligere fire. Etter dette var det 5 offiserer, 6 underoffiserer og 13 menige på festningen.
Interneringsvakten på omkring 25 mann kom først fra IR 1 – senere IR 5. Mannskapene var arbeidsledige, vernepliktige mannskaper som søkte seg ut på nøytralitetsvakt. De var hovedsakelig fra midt-Hedmark unntatt korporal Sverre Storholt, Arneberg og soldat Thorleif Kværnes, Magnor.
Vakt var plassert i festningsporten med en patruljerende vakt på indre festning.
Tyskernes post ble naturligvis sensurert, og lektorene Thuve og Nakstad og adjunkt Kopås ved den høyere skolen ble godkjent til dette. Kommandanten skulle dessuten søke å kontrollere de offentlige postkassene for å hindre at usensurert post ble sendt.
De internerte hadde utstrakt frihet. Offiserene kunne bevege seg fritt rundt i byen mot å melde fra til vakten ved ut- og inngang. De hadde på forhånd avgitt sitt æresord skriftlig på ikke å rømme eller delta i noe som kunne skade den norske stat. Kommanderende general bemerket at bare offiserer kunne gjøre dette; for underoffiserer og menige var det andre bestemmelser.
Underoffiserer og menige kunne etter reglene få gå fem og fem ned til byen ledsaget av norsk vakt med pistol, men det har blitt hevdet at tyskere ble observert også helt alene på byen. De internerte kunne gå utenfor festningen mellom kl 10 – 13 og kl 15 – 21.45 etter at tysk daghavende offiser hadde sørget for tillatelse fra kommandanten.
Permisjoner for offiserene ble innvilget for bl.a. til Tyskland, mens en annen av de internerte var på sykehus i Oslo en tid. Andre permisjoner til Oslo ble innvilget ved flere anledninger. Denne praksisen var godkjent av generalstaben, men permisjonene skulle meddeles til utenriksavdelingen. Tyskerne kunne reise i sivil, men i leiren skulle de alltid bære uniform.
Den liberale behandling som de internerte fikk, samt at kommandanten gjennom sin kone hadde selskapelig omgang med de tyske offiserene, gjorde at han av mange ble sett på som tysk-vennlig. Begivenhetene i 1940 skulle bare styrke denne oppfatningen.
Det foreligger få opplysninger om hvordan byens befolkning så på de internerte, men det nevnes at de – antagelig offiserene – bl.a. fikk besøk av damer fra byen til aftenselskap. Videre var det slik at da orkesterforeningen og Bymusikken planla en felles konsert i Rådhus-Teatret 21. november, fikk noen den ide å invitere de internerte på festningen. Marinefolkene tok gladelig imot invitasjonen og tilbød seg å bidra til konserten med noen tyske folkesanger. Konserten ble holdt for et smekkfullt hus og ble en stor suksess, men det kunne like gjerne ha endt med store forviklinger. Dette skyldtes at aftenens solist, Josef Berg, var tysk politisk flyktning med jødiske aner, men han framførte Schuberts ”Ständchen” uten at noe skjedde.
De internerte fikk jevnlig besøk av den tyske marineattache i Oslo, Korvettenkapitän Schreiber, som så etter at forholdene var slik de skulle. Han var svært fornøyd med forholdene, men bad om at offiserene fikk byttet laken hver uke, og at underoffiserene og de menige fikk to sett trekk av ulltepper, underlaken og putevar.
Også andre behov ble dekket, bl.a ble det holdt tysk gudstjeneste i Vinger kirke 2.påskedag 1940 av en tysk prest. Noen fikk dessuten hjelp av tannlege Erling Smith, men etter at han hadde plombert 3 hull på en av de internerte, ble regningen returnert da det ikke var anledning til slik behandling hos private tannleger, het det.
På festningen internt kunne det nok også være gnisninger, og overkokk Smedstuen klaget i slutten av januar 1940 over at en tysker (Sachmann) ikke hadde vasket kjøtterrinen og slo etter Smedstuen da han ble bedt om å vaske den. Likeledes klaget han på at tyskerne var i kjøkkenet i tide og utide, også når det var som travlest. Det nyttet ikke å snakke til dem, hevdet han.
10.april 1940 kom det telefon fra den tyske marineattache i Oslo til kommandanten om at fangene skulle frigis. Dette skjedde ikke, men da en ny telefon til kommandanten truet med bombing av byen om de internerte ikke ble sluppet fri, ga kommandanten etter. Tyskerne ble deretter marsjert gjennom byen ned til stasjonen hvor de ble satt på et tog til Oslo. Deres videre skjebne er ukjent.
