Familien Rynning 1867

Trond Hagerud

Bilde fra 23. aug 1867.
Helt opp mot festningsvollen, øverst i Øvrebyen, ruver den 200 år gamle gården til Kongsvinger festnings proviant- og høemagazinforvalter. Eiendommen består av et stort, herskaplig hovedhus i to etasjer, en sidebygning, opprinnelig bygget som tjeneste- og gjestebolig og en gårdsbygning som inneholder stall og fjøs, hvor det tidligere var hester, kyr og høner. Eiendommen ble fredet i 1924.

GRUNNLAG FOR DEN FØRSTE BEBYGGELSEN

Dette området i sørvest-hellinga under festningen er grunnlaget for den aller første bebyggelsen i leiret. Da kong Christian V kom på storslått besøk i 1685, var festningsområdet ennå preget av den første hektiske anleggsperioden. Byggearbeidene foregikk hovedsakelig sommertid, og det store antallet innkalte håndverkere, soldater og bønder hadde sin anleggsleir nedenfor festningen.

Nitten år senere, rundt år 1700, bygges 35-40 gårdstun i Leiret, med hus, uthus, små kålåkre og urtehager. Området øverst, nærmest vollene, ble forbeholdt festningens høyere tjenestemenn og kommandantskap. Her bodde i 1720 regimentkvartermester Molbech og i 1770 bodde proviantforvalter Sporring i en av disse gårdene. Hans pleiedatter Inger Andrine gifter seg i 1796 med examinatus juris Roald Rynning som tok over stillingen som proviant- og høemagazinforvalter ved festningen. Rynning som var sønn av garnisons- og sogneprest Mentz Rynning på Hov, tilhørte en familie som i nesten 100 år kom til å sette sterkt preg på distriktets utvikling.

RIVING OG NYBYGG

I 1801 rev den 36 år gamle proviantforvalteren 8 – 10 gamle hus, uthus og bygget et herskaplig hus for sin store familie og tjenerskap. Arkitekten var Rynnings svoger, ingeniørkaptein Hans Henrik Ramm, som på denne tiden bodde i det som i dag benevnes Dahlmannsgården lenger ned i Leiret. Ingeniørkapteinen som var gift inn i Rynningsfamilien står som arkitekt bak en rekke herskaplige hus og eiendommer som ble bygget i denne perioden rundt år 1800. Dette var under en periode med oppgangskonjunktur og god økonomi for distriktets skogeiere.

Ramm flyttet fra Kongsvinger i 1801, og gjorde en fremragende karriere. I 1814 ble han kommandant på Akershus, og i 1815 Generalmajor og sjef for den Konglige norske inf.- brigade.

STENGTE SIKTEN

Aamodtgården før restaurering

Byggingen av hovedhuset i Aamodtgården førte til uventede problemer. Kommandanten klaget i 1802 Rynning inn for Det konglige generalitets- og Kommisariatscollegium. Det var ikke opplyst om at hovedbygningen skulle oppføres i en slik høyde, og kommandanten mente at den stengte sikten for festningen til alle veiene som førte til Leiret og festningen. Fienden kunne i påkommende tilfeller og under skjul av dette huset rykke frem uten at festningen kunne tilføye han den minste skade. Rynning beklaget dette og sa seg villig, mot erstatning, til å bygge om eller rive. Dette ble heldigvis ikke nødvendig.

SJUÅRSKRIGEN, NØD OG DØD

Tiden skiftet. En lang fredsperiode med en betydelig velstandsøkning for de privilegerte snudde brått til vondt og verre. Napoleonskrigen satte internasjonale allianser på prøve, og landet havnet igjen i krig med Sverige. I sjuårsperioden 1808 – 1814 ble distriktet sterkt belastet med krig, tøffe klimatiske forhold, uår og sterk matmangel. Dette var «Terje Vigen» og barkebrødets tid.

I den lange krigsperioden 1808 – 1809 var flere tusen menn i beredskap i festningens forterreng og i Leiret. Sammenbruddet i de norske stillingene ved Lier brakte de svenske styrkene helt fram til Glomma. Kanonen på festningen drønnet, og kampene på den andre siden av elva kunne sees fra festningsvollene. De norske styrkene manglet det meste, og proviantforvalter Rynning slet med en skrikende mangel på mat, klær og alle typer nødvendig utstyr. Soldatene led forferdelig. Dysenteri, tyfus og andre sykdommer herjet blant både soldater og sivilbefolkning. Bare i perioden 12. august til 3. september 1808 døde 209 norske soldater.

RIDDER AV DANEBROG

I slutten av oktober 1808 ble oberstløytnant Johan Georg Ræder brakt til proviantforvalter Rynnings hus – sterkt medtatt og syk. Oberstløytnanten var en belønnet krigshelt og fikk best mulig behandling. Han var den første norske offiser til å bli utnevnt til ridder av den danske Danebrogsordnen etter ha hatt den direkte militære ledelsen ved Trangen. Han hadde også ledet angrepet på de svenske skansene ved Skinnarbøl og Overud. I skyttergravene ved Lier hadde han stått last og brast med sine menn, og blitt smittet av tyfus.

Ræder døde hjemme hos proviantforvalteren den 13. november, og ble begravet på Vinger kirkegård. Hans grav er en av de få gamle offisergraver som fortsatt er bevart.

NESTE GENERASJON

I 1846 tok neste generasjon over eiendommen. Conrad Rynning, sønn av proviantforvalteren, hadde slått seg opp som kjøpmann og trelasthandeler, og var i mange år byens rikeste mann. Han var en hard og dristig forretningsmann, og gikk ikke av veien for å satse – ikke minst på skogspekulasjoner. Han opparbeidet seg en betydelig formue i oppgangsperioden 1855 – 65, da det hersket den reneste Klondyke-stemningen i distriktet. Men pyramiden veltet i 1865, og han tapte betydelige beløp.

OVERKLASSE

Conrad Rynning tilhørte overklassen i det lille samfunnet som hadde fått bystatus i 1854, og hadde i sin sosiale krets festningskommandanten Werenskiold og gamle general Rustad, som bodde litt lengre ned i bakken.

Generalen, som vokste opp på Nordre Rustad, hadde gjort en glimrende karriere. Som ung løytnant hadde han utmerket seg ved kampene ved Berby i 1808 og ved Ingedal i 1814. Etter krigen var han en av kongens menn under kroningen av Karl XIV Johan i 1818, og han var også kammerherre for dronning Desiré. Han ble tidlig enkemann, og var barnløs, og på slutten av sitt liv fikk hans venn Conrad Rynning ham til å flytte hjem til seg, hvor han døde i 1864.

TELTHUSET FLYTTET

Samme år kjøpte Conrad Rynning det gamle telthuset (lagringsplass for militært utstyr) fra 1729, som hadde stått nede ved kirketorget, og flyttet det opp i Ibsehaven. Dette var opprinnelig en naboeiendom, som tidligere hadde tilhørt den tyske vollmesteren, og kommandantens kammertjener, Jacob Ibsen. Conrad Rynning døde i 1876, og enken Albertine satt i uskiftet bo frem sin død i 1892. Kort tid etter ble eiendommen solgt ut av familien.

EIERSKIFTE

På begynnelsen av 1890-tallet hadde byen blant annet fått vannverk, og dronningens helsebringende opphold på Skinnarbøl ble mye omtalt i rikspressen. Kongsvinger tok derfor mål av seg til å bli en sanatorieby, og bygget et nytt og godt utrusted badeanlegg i Øvrebyen. Fru Jakobine Jacobsen kjøpte Rynnings eiendom, og startet badehotell. Dessverre ble ikke sanatoriesatsningen en suksess, og i 1901 innstilte hotellet sin virksomhet, og huset ble solgt til distriktslege Otto Aamodt. Han hadde overtatt embetet etter at Dr Juell døde i 1899. Dr. Aamodt og hans hustru Marie var begge aktive i politikken. Han var ordfører en periode, og hun var første kvinne med i formannskapet i Kongsvinger.

HARALD AAMODT

Da sønnen Harald i 1919 giftet seg med Nina Grøndahl – prestedatter fra Rolighet, ble en egen leilighet innredet for dem i 2. etasje. Harald Aamodt var en kjent og respektert mann i byen. Overrettsakføreren og rittmester i kavaleriet, og var i en årrekke styreformann i Vinger sparebank og medlem av bystyret. Han var også militær- og lokalhistorisk svært kunnskapsrik og engasjert, og var en pådriver for bevaring og restaurering av den gamle bebyggelsen i Øvrebyen.

BYPATRIOT

En episode som beskriver Aamodt er nedtegnet av en annen bypatriot og bevaringsforkjemper, Per Brandvold: » Det hadde en tid utover i krigsårene versert rykter om at norske førkrigsoffiserer skulle interneres av tyskerne og kanskje bli sendt til Tyskland. Rittmester Aamodt var en av de som stod i faresonen for å bli tatt, og han hadde for sikkerhets skyld pakket ryggsekken og var «klar». Ganske riktig, en natt banket det på hans dør og utenfor stod en tysk patrulje som skulle hente Rittmesteren. Han gjorde seg klar, iførte seg sin fineste uniform med sabelen ved siden, skrudde sin monokkel fast i øyet og steg ut. Den tyske feltwebelen som ledet patruljen, stirret på Rittmesteren som stod der i full uniform og som en refleksbevegelse slo han hælene sammen og hilste militært som man gjør ovenfor en med høyere grad. Soldatene fulgte eksemplet og rittmesteren gikk mot fangenskapet under full militær honnør, med en av soldatene bærende på hans ryggsekk.»

MAIDAGENE 1945

Ved krigens slutt, i maidagene 1945, tok Aamodt ut hele sin familie og tjenerstab, og markerte freden med å plante det store kastanjetreet bak hovedhuset. 50 år senere ble jubileet markert med at et nytt kastanjetre ble plantet i hagen. Overrettsakfører Aamodt ble etter freden i 1945 utnevnt til aktor i Solør forhørsrett i forbindelse med landssvikeroppgjøret på Kongsvinger festning.

TESTAMENTARISK GAVE TIL BYEN

Aamodt ble boende i leiligheten i 2. etasje til sin død i 1968. I 17 år var han enkemann, og ettersom han heller ikke hadde noen barn ble det innredet utleieleiligheter i huset. Aamodt testamenterte sin eiendom med hus og leilighet til et legat med formål å bevare de fredede bygningene i Kongsvinger, og som skulle drive et bymuseum for Kongsvinger Leirs og Kongsvinger bys historie. Et betydelig restaureringsarbeid fant sted i årene som fulgte. I dag tilhører eiendommen Kongsvinger Museum.

Rynning-salen

Salongen