Gullbekkåsen

33

Elisabeth Haug og Åsne Stolpe

(Foto: Program NM på ski 1954)
I Gullbekkåsen ligger det i dag noen små rester etter en stolt hoppbakke. Den stod ferdig i 1933, og var litt av et krafttak for Kongsvingers idrettsmiljø. Bakken ble stor og fin, og ble valgt som hoppbakke i det norske hovedlandsrennet i 1936. Nesten tjue år senere, i 1954, ble bakken ombygd og utbedret, med en profil mye lik VM-bakken i Falun, og det norske mesterskapet i hopp gikk av stabelen den 7. februar samme år, en konkurranse som trakk tusener av mennesker til byen.

I Glåmdalen kom det referat fra mesterskapet, sitat:

Over 1500 svensker til Kongsvinger søndag. Interessen for Kongsvingerturene er enestående meldes det fra Arvika. Arvika Nyheter melder at de har sin fulle hyre med å skaffe busser nok til til det norske mesterskapet i hopprenn i Gullbekkåsen.

BYEN I FULL SKRUD FORAN MESTERSKAPET

Flagg og vimpler og velkomsthilsener til Norgesmesterskapet kom på plass i løpet av gårdagen og møtte løperne og andre tilreisende med vakkert vintervær. Glommengata så ut som en 17. mai med norske vimpler i hopetall over gata helt bort til Rådhuset og enda lenger. To lysende issøyler flankerte utgangsporten fra jernbanestasjonen. Hele byen står på alt de kan på grunn av mesterskapet og praktisk talt alle en treffer har ett og annet oppdrag i forbindelse med skitevlingen. Utsmykningskomiteens formann, Herlov Dannevig, kunne i går kveld melde at pynten var på plass praktisk talt over hele byen. Skolebarna var til og med godt i gang med å bygge isskulpturer i 12 grader kulde, og de hadde fått til noen foran Rådhusteatret. Dette er utmerket, sier Dannevig. Det vil skape fest over byen, og

det er det vi ønsker å gjøre. Ute på Sæter er man nå ferdig med utsmykningen både med flagg og grangirlandere.

PÅ SLETTA OG RUNDT OMKRING

Som lange svarte armer buktet køene seg oppover mot Gullbekkåsen i går formiddag og fylte den store sletta en summende masse av forventningsfulle tilskuere. Allerede en time føre rennet skulle ta til, var det kommet flere tusen tilskuere i bakken, og etter hvert som klokka nærmet seg 13 økte tilskuerantallet til mellom åtte og ti tusen mennesker. Tilstrømningen til byen var enestående, og tog og busser og biler tømte stadig flere folk ut i mesterskapsbyen og parkeringsplassene under bakken. Det duret i trøndersk og nordlandsk og svensk og østlandsk på vegene opp fra sentrum, og ikke minst svensker var til stede i meget stort antall. Det har aldri før vært arrangert noe mesterskap med så stor oppslutning fra grannlandets side. I så måte har nok Kongsvinger satt en rekord som er vanskelig å slå.

Tross snø og overskyet vær, holdt folk dampen oppe på sletta og lot røsten runge oppe i granlia når løperne hadde gjort noen ekstra fine svev. Enkelte hadde nok spedd på humøret med en del sterke dråper, men det var ingen som tok inn mer enn sømmelig var, etter hva vi kunne forstå. For øvrig holdt man varmen med buljong og varme pølser og slikt som var å få kjøpt på sletta.

Ellers ergret man seg en smule over høyttaleranlegget, og vi hørte lite da Arthur Ruud i pausen overleverte æresprisen til Hallgeir Brenden.

De kongelige, kronprins Olav og prins Harald, fulgte ivrig med under hele rennet og gjorde sine notater. De innfant seg i bakken kl. 13 og kom vegen om Gullbekkåsen, dit de kjørte bil.

Bakken tålte dessverre ikke den store påkjenningen. I annen omgang dannet det seg en nesten snøbar flate i unnarennet, og torv og gress stakk fram i dagen. Det måtte derfor stadig skuffes snø i unnarennet, og dette gjorde at rennet dro enda lenger ut enn meningen var. Hvorvidt enkelte av løperne fikk fall på grunn av torva, skal vi ikke ha sagt noe om, men forholdene ble i alle fall gjenstand for kraftig kritikk både av hoppere og fremtredende skifolk ellers. Det ble hevdet at med sprøyting av bakken på forhånd ville den ha holdt en slik konkurranse med letthet.

Så langt Glåmdalen…

TRE AV DE GAMLE SKIHOPPERNE FORTELLER

Stefi Koht Krogh foretok i mars 2009 et intervju med Finn Pedersen, Bjørn Kristiansen og Thor Snare. Hennes far Stefan Koht ivret for idretten i Kongsvinger, og var med på å samle små-idrettene til Kongsvinger Idrætsforening. Etter noen år fikk de også med Kongsvinger og Omegns Skiløberforening i sammenslutningen, som for øvrig ble omdøpt til KIL i 1945. Stefan Koht ble foreningens første formann og ivret selv spesielt for skisporten. Som hoppdommer i Gullbekkbakken og i skibakker andre steder i distriktet holdt han god greie på flinke skihoppere.

Finn Pedersen forteller:
Skihopping var det vi hadde å ta oss til i fritida, vi laga oss bakker alle steder. Faren vår var skihopper, og vi lærte av ham. Som 50-åring hoppet han i Linnerudkollen i Oslo. Han hadde store, brede askehoppski. Den gangen jeg datt og brakk skia mi, ga han meg skia sine. Skifabrikken på Winsnesløkka, som Sverre Herdahl og Knut Jahr eide, ordna meg et par fine ”nye” hoppski av fars gamle. Vi var mange søsken, og vi arvet ski av hverandre. Jeg kjenner til kamerater som måtte ta seg jobb for å kunne kjøpe seg hoppski. Som smågutt var det Langelandsbakken vi hoppet i før denne ble utbedret med stillas og lenger unnarenn. Alle gutta i byen hoppa på ski. Hver eneste søndag var det full buss eller lastebil med unger på krakker på planet. Det var jo stas å vinne skihopp, men vi hadde ingen ambisjoner i så henseende. Vi prøvde å gjøre det beste ut av konkurransen, noen ganger var vi langt nede på resultatlista, andre ganger vant vi, og det å vinne var jo moro, da! Det største jeg var med på, var å få 5.-premie i B-klassen i Gullbekkbakken i Gullbekkåsen. Det var den gangen den kjente landshopperen Petter Hugstedt vant A-klassen. Så da var det moro!

Faren min var med, han stod ved hoppet og vinket klart til hopperne. Jeg smurte skia med ”Tento”, som var mye brukt. Ved mildere vær brukte jeg ”Rekord” oppå, og i kaldt vær grafitt eller parafin, i ruglete lag.

Her tilføyer Thor Snare:
Dette smurte vi oppå grafitten eller parafinen for å kunne få luft mellom skiene og snøen. Vi stod på kjøkkenet, polerte og gnidde i vei for å få mest mulig gli. Thor fortsetter: Som gutt fikk jeg det rådet foran et skoleskirenn å smøre med sirup i fuktig vær. Det endte med at skiene stoppet midt på hoppet, så jeg måtte gå ned bakken. Snakk om å være flau!

Thor forteller om sitt livs største øyeblikk:
På julaften da jeg var fem år, satt jeg på sofaen og ventet på julenissen. Da skituppa syntes i den lange pakka, ble det vill jubel. Jeg bodde på Kurudsand og kunne se Gullbekkåsen derfra, og så at de hoppet i bakken der. Og jeg satte meg tidlig det målet at i Gullbekkbakken skulle jeg også hoppe på ski! Jeg husker at det første ble et spretthopp, jeg for rett opp, gjorde ei kollbøtte og landa med skituppa ved siden av meg. Det største målet mitt var som større gutt å få Madshusski. Vi hoppa på Amundjordet, der var det fullt av unger. På Rådhuset var det høytidelig premieutdeling. Jeg ble nr. 41 og fikk en liten sølvpokal så stort som et akevittglass.

Senere kom deltagelse i Langelandsbakken. Gunnar Taalesen og Høiby frarådet oss å hoppe der i starten på grunn av at bakken endte i en motbakke og hadde issvuller. Men etter hvert ble den bra preparert, og de nevnte kara samt Kristian Frantzen, Trygve Larsen, Sverre Andvik og han Syver ordnet alltid bakken for oss til hver helg når det var skirenn. De noe eldre gutta ble trent opp av Odd Andresen, deriblant unggutten Arne Dalslåen, som ble juniormester i hovedlandsrennet og deltok i OL i Squaw Valley og i Falun. Det var et fantastisk trenermiljø og foreldrestøtteapparat i Kongsvinger på den tiden vi vokste opp i 1940-50 åra, sier Thor. Han oppnådde å få gutteønsket sitt om å delta i Gullbekkbakken oppfylt, og hoppet godt sammen med Sverre Sigernes, Odd og Leif Andresen sammen med mange andre lovende unggutter fra Kongsvinger. Raffen og Bottolf Engebretsen kjørte ham til Dalajärna i Sverige til en 90-meters bakke. Her oppnådde han frisør Andersens hederspris.

Bjørn Kristiansen:
startet også i Amundheimbakken som smågutt, og i Puttara, før det ble Langelandsbakken og Gullbekkbakken. Han oppnådde som de andre to gode resultater i hoppsporten, fra 35 meter i førstnevnte bakke til ca. 60 meter i Gullbekkbakken. Han forteller om dugnadsarbeidet for å få gangvei til denne bakken:

Vi stod opp tidlig lørdagen før landsrennet på søndagen og startet i nedre Langelandsvei med å spa fram den lange veien til Gullbekkåsen i tre meters dybde. Da vi omsider kom fram til bakken, måtte denne prepareres av de 10-15 skigutta ved først å lage spor fra stillastoppen og så hoppe noen ganger med nedslag, ofte i nysnø. Snømengden kunne være så stor at vi måtte henge i tau over bakken og skyfle snøen nedover før vi vekselvis kunne hoppe og preparere med beintråkking. Dette stod vi på med i lang tid, til lenge etter at det ble mørkt. Flomlys fantes ikke den gangen, vi måtte ty til parafin og sagflis for å få lys i bakken. Einar Wangen fant opp et bra lyssystem med de to ingrediensene. Neste dag stod bakken klar for de mange landsrennsdeltagerne.

Mange mennesker innfant seg som regel på de store rennene, og KIL-hoppere var det mange av: Blant annet Trygve Larsen, Ola Lukat (som også deltok i Holmenkollen), Kristian Fredrik Berg, Odd Kulblik, Kåre Ullevold, Sverre Sigernes, brødrene Odd og Leif Andresen, Oddmund Fjeld og Arne Dalslåen, som fikk bakkerekorden på 73 meter. Bakken fikk av noen etter hvert en litt dårlig omtale på grunn av et dødsfall som skjedde der, samt at sola stod på fra sør, slik at snøen smeltet tidlig i sesongen. Det siste rennet var vel i 1948.

Skidraktene var enkle, det fantes ingen ettersittende skidress den gangen. Vi fikk sydd strekkbukser med gabardin som blafret rundt leggene og hørtes fint ut. Genserfargen ble diskutert, skulle fargen være blå eller rød? Noen mente vi kunne ta rød som Kongsbergkara hadde, de hoppa jo så langt og fikk så gode dommerkarakterer. Og slik ble det: Rød genser. KIL-merket ble sydd på, og med rød topplue så Kongsvingerkara fine ut! Støvler sydd hos Svartberg Skofabrikk til kr. 30 har jeg fortsatt på loftet, sier Bjørn.

Gullbekkbakken hadde i sin tid en stygg ulykke. Unggutten Arne Haug fra Grue mistet livet her etter et fall i bakken i 1934. Denne ulykken ble husket lenge, og det ble skrevet en vise om det.