Kongsvinger Orkesterforening ca. 1940

Odd Holm

KONGSVINGER ORKESTERFORENING I KRIGSÅRENE

For et par år siden bød historielaget på et interessant foredrag av Per Erik Rastad om det tyske prisemannskapet fra City of Flint, som vinteren 1939-40 satt internert på festningen. Slik kom Kongsvinger i nærkontakt med storkrigen som var brutt ut i Europa, etter at det norske nøytralitetsvernet var blitt satt på en alvorlig prøve. Men temaet har også tilknytning til vår lokale musikkhistorie, og ble berørt i utstillingen ”Musikalske tilbakeblikk”, vist i Aamodtgården sommeren 2010.

ET PRISEMANNSKAP

Det såkalte prisemannskapet bestod av rundt tjue marinegaster og deres offiserer fra det tyske slagskipet Deutschland, som var på tokt i Atlanterhavet. Slagskipet hadde avsatt mannskapene for å føre det beslaglagte amerikanske handelsskipet  City of Flint til Tyskland, og hadde overført 37 engelske sjøfolk fra et senket skip. Under seilasen til Tyskland anløp City of Flint to ganger Tromsø, siste gang 30. oktober, da det med assistanse av den tyske legasjon i Oslo oppnådde tillatelse til å passere sørover gjennom norsk farvann, eskortert av norske krigsskip. Da skipet ankret opp i Haugesund, grep våre myndigheter inn og frigav skipet, og under sterke offisielle tyske protester ble prisemannskapet arrestert og deretter internert på Kongsvinger Festning, der det ble sittende helt til aprildagene året etter.

FRIE FORHOLD

De tyske fangene levde under forholdsvis frie forhold, og fikk etter hvert ta seg turer på byen som en avveksling. Da Orkesterforeningen og Bymusikken planla felles konsert i Rådhus-Teatret 21. november, fikk noen den muntre ideen å invitere de celebre fangene på festningen til å overvære konserten. Marinefolkene tok gladelig imot invitasjonen, og tilbød endog å bidra med å fremføre et par tyske folkesanger. Konserten ble holdt for smekkfullt hus, og ble en stor suksess. Men det kunne like gjerne ha endt med store forviklinger, på grunn av orkestrets solist denne kvelden, ”sproglærer” Josef Berg, tysk politisk flyktning med jødiske aner. Men dette så de gemyttlige gjestene gjennom fingrene med, så sangeren fikk fremføre den vakre Ständcen av Schubert uten at noe skjedde. Dagen etter dekket alle byens tre aviser begivenheten med fyldige omtaler, og trolig pustet alle lettet ut.

I ettertid skal det ha vært enkelte kritiske røster i byen som innvendte at invitasjonen nok hadde vært i overkant velvillig. Bak et vern av nøytralitet var det lett å overse at mange tusen nordmenn faktisk allerede befant seg i en krigssituasjon. Nøytrale lands skip ble angrepet og senket, og tapene var store også før 9. april 1940.

“JA, VI ELSKER” I FORKLEDNING

Orkesterforeningen fortsatte med sine ukentlige øvelser og sine opptredener som før, og møttes til hyggelige lag. Men en ny tone var kommet inn. På en medlemsfest som ble holdt i formannen Alf Skarphols hytte ved Vingersjøen 13. mars 1941 lød den forbudte ”Ja, vi elsker” inne bak tette hyttevegger – forkledd som bordsang: Gledens lyse ånd skal leve / hvert minutt i kveld. Sangens vinger skal oss heve / over mørke fjell. Ingen tyngsel skal oss tynge / her i festens prakt, sangens rytmer skal oss gynge / i musikkens takt. Sangens rytmer skal oss gynge / i musikkens sikre takt. –  I de følgende vers kommer ord som ”samholdsånd”, og at  ”dette er vår store styrke: Samhold veier mest.”

SENSUR

Å sette opp konsertprogrammer krevde under krigen stor varsomhet, så man ikke la seg ut med makthaverne. Nazistene forlangte at man sendte inn programmet på forhånd for godkjenning. Hadde de innvendinger, måtte programmet forandres. Det var dette som skjedde ved Orkesterforeningens konsert i Rådhuset 27. april 1942. To nummer måtte utgå, fordi komponisten ikke var ”arisk”. Den ene av disse var Felix Mendelssohn-Barholdy, som hadde jødisk bakgrunn. Slik ufrihet kunne man ikke leve med, så om høsten gjorde styret vedtak om å innstille virksomheten for kommende sesong. For sikkerhets skyld var man nøye med å anføre plausible grunner for vedtaket: At orkestret for tiden manglet pianist og kornettist, at øvingslokalet sist vinter hadde vært kaldt på grunn av brenselsmangel, og at det for tiden var mangel på strenger og noter.

DEN EGENTLIGE GRUNNEN

Orkesterforeningen kom til å ligge nede ikke bare en, men tre sesonger. Etter at aktiviteten ble tatt opp igjen etter frigjøringen, fant styret høsten 1945 at tiden var inne til å komme med en redegjørelse for den egentlige grunnen til oppholdet:

Høsten 1942 hadde Åge Ausen kunnet fortelle at under budsjettbehandlingen i kommunen hadde propagandalederen i NS fremsatt forslag om å sette som betingelse for å gi støtte til Orkesterforeningen at man enkelte ganger spilte på NS-møter. Og som det står i redegjørelsen fra 1945: ”Under disse omstendigheter fant styret at en ikke hadde annet å gjøre enn å innstille orkestrets drift helt, for å unngå å komme i konflikt med NS”. Det som i fredstid kun hadde vært en hyggelig hobby, hadde fått et nytt alvor kastet over seg.

FREDSKONSERT

Orkesterforeningens første konsert etter krigen ble holdt i Rådhus-Teatret 30. november 1945 til inntekt for det nedbrente Finnmark. På programmet stod kun norsk musikk, av bl.a. Oscar Borg, Ole Bull, Grieg og Svendsen. Fru rektor Vigeland sang Ved Rondane og Barndomsminne fra Nordland med orkestret, og lektor Martiniussen kåserte over ”Finnmark, motsetningenes land”.

På kontinentet hutret folk seg gjennom flere vintre etter 1945 i krigens ruiner, og hjelpebehovet var stort, så 1. desember 1947 holdt Orkesterforeningen ”Aftenunderholdning” i Bedehuset for fullt hus, der hele inntekten gikk til Europa-hjelpen. Ved utlodningen i pausen var gevinsten et digert marsipanbrød på ett kilo!