Ole Westby – sykkelgründeren

Per Erik Rastad

Ole Westby (16. april 1874- 23. juli 1943) ble født på gården Vestby mellom Tjaberg og Odals Værk i Sør-Odal. Han var ikke odelsgutt, men fikk med seg kr. 10.000 – en enorm sum den gang – da han i 1890 dro ut i verden. Disse pengene finansierte antagelig studietiden i Tyskland og mye av oppstarten i Kongsvinger i 1897.

Han startet først i lære hos bøssemaker L. H. Hagen i Christiania, og etter utstått læretid reiste han i 1895 til Tyskland for å utdanne seg videre, da med særlig fokus på sykkelproduksjonen ved datidens tyske sykkelfabrikker.

Etter to år i Tyskland kom han tilbake våren 1897, 23 år gammel, og slo seg ned i Kongsvinger, hvor han grunnla sin sykkelfabrikk som han kalte «Kongsvinger Velocipedfabrik» i et hus han fikk bygget i Tommelstadgate 4.

Ekteskap

Kjærligheten innfant seg raskt etter starten i Kongsvinger, og 14. desember 1897 forlovet han seg med Antonie Boger, (25. desember 1878 – 31.mai 1962), datter av bakermester Ole Arnesen Boger.
Paret fikk to sønner, Odd (1901 – 1974) og Leif (1904 – 1984). Odd som var eldst, valgte å bli tannlege og etablerte praksis på Rjukan, mens Leif gikk inn i forretningen i 1926 og drev den videre etter sin fars død fram til 1974.

Oppstart og utvikling

Westby startet altså opp «Kongsvinger Velocipedfabrik» i Tommelstadgate 4,  hvor han og familien også bodde de første årene. Her bygde han landets første helnorske sykkel, og grunnsteinen til en stor, ny landsomfattende industri var dermed lagt. Westby var ikke den første som solgte sykler på denne tiden, men de øvrige forhandlere importerte sykler og deler fra utlandet.

Westby satset fra begynnelsen på nyvinninger innen faget. Syklene var mot slutten av 1800-tallet utstyrt med et stort og et lite hjul, de såkalte «veltepetterne». Westby laget i stedet sykler med to like store hjul, fast nav, såkalte rundtrampere, men uten bremser. Snart produserte han imidlertid sykler med bremser og Torpedo frinav, der hjulene gikk rundt selv om pedalene stod i ro. Dette ble viktige punkter i hans reklame for syklene.

Syklen «Westby» fra 1897, fabrikknummer 1, det ble laget 30 slike det første året. Modellen var enkel, navet var fast og utseendet viser at modellen var laget for kappritt. I årene fra 1909 til 1930 erobret denne modellen – som i utgangspunktet kostet kr 135 – alle 1. premiene i sykkelrittene i distriktet.

Ved oppstarten i 1897, var sykler fortsatt nærmest en raritet og kostbar for de fleste, og det fantes ikke en eneste sykkel i Kongsvinger, knapt nok i hele distriktet. En kunne ikke regne med noe stort salgsvolum her. Året etter ville en konkurrent knekke ham og bestilte 60 sykler – uten at kontrakt ble skrevet. Da Westby så hadde syklene ferdig, ville ikke bestilleren likevel ha dem, men Westby trålte hele distriktet og greide å selge alle syklene. Westby-sykkelen ble etter hvert et begrep, og ble mer og mer kjent etter hvert som den gjorde det bra i mange sykkelritt. Westby laget ikke bare racersykler, men også vanlige, lettgående sykler basert på materialer importert fra Amerika.

Markedsføring var viktig, og Westby fikk trykket opp reklamefoldere og kataloger for å gjøre “Cyclen Westby” kjent.

Bedriften gikk bra, og allerede i 1905 var det behov for å utvide lokalene. En ny bygning ble oppført i Brugata 13. Bygningen, som det tok to år å bygge, rommet butikklokaler, kontorer, lagerlokaler og en avdeling for montering og lakkering, foruten bolig for Westby med familie.

Her er det i følge teksten kranseskål på den nye bygningen. På bildet er det skrevet: «Med krone og flag vi fester i dag! Kongsvinger 23-8-1907». På stillaset i 3. etasje kan vi skimte Ole Westby med kone og barn. I bakgrunnen lengst til høyre ses Kongsvinger Uldspinderi, mens den hvite bygningen som var Westbys første sykkelfabrikk og privatbolig, bærer skiltet «Kongsvinger Velociped-Fabrik». (Grethe Sander Larsen og Glåmdalen).

Litt lenger bak ble det oppført en verksted- og lagerbygning i murstein. Denne, som nå er kafe, og hovedbygningen, ble innlemmet i Kongssenteret i 2001.

 

 

 

Her er gården i 1910 med K. A. Blystad og Westbys Velocipedfabrik på gateplanet. En rekke sykler står utenfor forretningen. Familien Westby bodde i 2. etasje, mens kemner Ausen bodde i 3. etasje. Til høyre ser vi igjen Westbys første verksted og privatbolig nå utleid til Margit Mellems «Syetablissement» og Olga Christoffersens «Fotografisk atelier».  (Fra næringslivsbrosjyre 1910).

Etter flere vanskelige år under og etter 1. verdenskrig med redusert produksjon vurderte Westby omkring 1925 å avslutte driften, men hans sønn, Leif, overtalte ham til å fortsette og begynte selv i forretningen som prokurist og forretningsfører året etter. Forretningen utvidet nå sortimentet til ikke bare å innbefatte sykler og sykkeldeler, men også sportsartikler, geværer og ammunisjon. Geværer hadde også tidligere vært forhandlet og forekom på brosjyrer fra 1905, og en Remington enkeltløpet hagle kostet da kr. 42.

Raskt ble det behov for større lokaler og flere kontorer for de forskjellige avdelingene, og våren 1928 åpnet en utvidet forretning. Den hadde bl.a. utstillingsplatåer, slik at det var en utmerket oversikt over de varene som var til salgs.

Da Leif Westby giftet seg i 1931, fikk kona i brudegave en sykkel. Det var på denne tiden ikke fint å sykle, men i siste halvdel av 30-årene fikk sykkelen en renessanse. I 1934 solgte de 1200 sykler – to års produksjon – og senere bare økte det. Fram til 40-års- jubileet i 1937 var det montert over 22.000 Westby-sykler. Et imponerende antall siden alle syklene var  håndlaget og ikke laget etter samlebåndsmetoden. Et eksemplar av Fabrikknummer 1, firmaets første sykkelmodell, var i bruk ennå i 1950.

På bakgrunn av økende sykkeltetthet var det nødvendig å klargjøre regler for de syklende, og i Kongsvinger arbeiderblad ble det gjentatte ganger i 1937 listet opp fem regler for syklister:

«1. Hold Dem på høire side av gate eller vei.

  1. De har stoppeplikt for all trafikk på Deres høire side. Husk: Den som kjører ut fra eiendom eller

      privat vei har vikeplikt selv om trafikken kommer fra venstre.

  1. I et gatekryss skal svinges skarp sving til høire og i stor bue til venstre.
  2. I sving, gate eller veikryss må De ikke kjøre forbi forankjørende, men slå farten ned.
  3. Forbisykling av forankjørende må foregå til venstre når utsikten er klar fremover».

I årene 1938-40 hadde forretningen den største årsomsetningen med ca. 1000 sykler, og det  var planer om å øke til 5000 sykler pr. år, men det måtte da bygges en ny, stor monteringshall. Forhandlinger var innledet med en leverandør, men krigen satte en stopper, og senere stilte valutarestriksjoner seg i veien.

Klargjøring av sykler

To tidligere medarbeidere, Arne Haakenstuen og Oddvar Ruud, ansatt henholdsvis 1935 og 1943, beskrev i Glåmdalen 15.april 2000 hvordan arbeidet med syklene foregikk:

 «Rammene kom innklint med fett som måtte vaskes av med parafin. Så var det en diger ovn fyrt med ved der rammene ble satt inn til tørking. Etterpå måtte det pusses og lakkeres. Der ble de duppet ned i en stor balje med lakk og hengt opp inne i ovnen så lakken rant. Der var det flere hundre grader, og de skulle henge så og så lenge. Så var det ut md ramma, ny pussing og deretter det andre laget med lakk. All staffasje, striper, skjermer og slikt var det gamle Westby som jobbet med. Det ble visstnok gjort om kvelden for han skulle ha jobbet nærmest dag og natt. Finretting av hjul var også Westbys enemerker. Hjula ble tredd opp med eiker slik at det stod utover hele golvet om kvelden. Det skulle ikke være kast i hjulene, og Westby tok finrettingen morgenen etter før syklene ble montert og sendt ut. Sjefen hadde også som prinsipp at når en sykkel – eller maskin som han sa – hadde vært til reparasjon, skulle den se ordentlig ut når den ble levert tilbake. Den skulle være ren og virke ny.»

Forretningen under Leif Westbys ledelse

Leif Westby kom – som nevnt – inn i forretningen i 1926 og ledet den etter sin fars død i 1943 til å bli en stor våpen- og sportsforretning med en omfattende engroshandel. Sykkelproduksjonen fortsatte også under hans ledelse, men tok mer og mer form som ren montering der ferdige rammer ble levert fra Sverige og Jonas Øglænd.

 

En av de senere sykkelmodeller

Sportsforretningen og engroshandelen ble stadig mer tyngde-punktet i firmaet, som i 60-årene ble ren forhandler, – visstnok en av de største i landet av Øglænds DBS-sykler og Tempo mopeder og motorsykler. I en periode ble disse levert med Westbys egne emblemer.

Tempo Corvette. I 1957 kostet en slik moped kr. 1.500

Tempo motorsykkel var en stor salgssuccess. Modellen med 150 cm3 kostet den gang kr. 2.960. En større modell med 175 cm3 kostet kr. 3260.

Westbys sykkelfabrikk og forretningsutsalg var i alle år en viktig arbeidsplass for Kongsvinger, og det var mange som opp gjennom årene arbeidet der. I Ole Westbys tid var det vanligvis fire mann pluss sjefen selv. Her er to av dem som arbeidet der med Eiolf Hornmoen, mangeårig sykkelreparatør og altmuligmann til venstre og ekspeditør Rolf Martinsen. Hans bror, Erling, arbeidet på kontoret.

I 1974 da Leif Westby var blitt 70 år, la han ned forretningen, men fortsatte med å selge ut restlageret fra et lite kontor i 2. etasje. Lokalene på gateplan ble leid ut til Smee foto og Nye sporten. Eiolf Hornmoen, som hadde sluttet da Westby la ned driften, begynte etter noen år å jobbe for Nye sporten som sykkelreparatør i Westbys gamle verksted.

Kongelig sykkelreparatør

Omkring forrige århundreskifte oppholdt dronning Sophie seg hver sommer på Skinnarbølgodset, og for å holde seg i form syklet hun. Like ved våningshuset hadde hun latt bygge en sykkelbane av trelemmer, og hvert år hadde hun med seg en trehjulssykkel som hun brukte flittig.

Ole Westby ble titt og ofte engasjert til ettersyn av sykkelen. En gang forsøkte han å sende en annen, men det gikk ikke. Dronningen mønstret ham med dronningmine: «Nää, goa herren, se det går inte! Den här maskinen är drottningens personliga ägendom, och den maskinen skall bara fabrikören Westby sköta om, förstås!»

Westby tok seg en gang den frihet å kjøre på dronningens sykkelbane med en selvbygget, lavrammet, tohjuls sykkel, en av de aller første som ble bygget i landet , og en dag var han freidig nok til å oppfordre dronningen til å kjøre samtidig med ham for å konstatere hvem som hadde den beste sykkelen. Hennes majestet unnskyldte seg med at hun med sin trehjuls maskin neppe kunne hevde seg i en «tävling» med ham, og at hun opplagt kom til å tape, så den konkurransen ble det ingenting av.

Westby fikk imidlertid overvære mange av dronningens treningsturer og kunne konstatere at hun fikk opp en imponerende fart på trehjulingen sin. Banen som var bygget, var sirkelrund og bygget slik at hun kunne kjøre til og fra banen uten å gå av sykkelen.

Alltid, etter endt ettersyn av sykkelen, ble Westby invitert til lunsj av hennes majestet. Dronningen var en sjarmerende og elskverdig vertinne og pratet livlig om løst og fast under måltidet.

Westby var kongelig hoffreparatør i hele 8 år, fra 1897 da han etablerte fabrikken, og til 1905. Da ble det en naturlig stans i servicen.

Kilder: Liv Eriksen

Artikler:
Sportshandleren juli 1931
Glåmdalen 27.6.1974,10.8.1993,15.4.2000,8.6.2013,21.2.2015
Glommendalens Socialdemokrat 11.10.1920
Hedemarkens Amtstidende: 8.4.1922, 26.5.1937
Dagbladet 2.7.1929
Indlandsposten: 8.4.1922, 26.5.1937
Seglsten, Johan: Byen vår. Gamle Kongsvinger