Det kan virke lenge siden – men det er ikke det: Tiden før bilen.  Det er umulig å tenke seg det førindustrielle samfunnet uten hesten. Hesten har vært en god følgesvenn og iherdig arbeidshjelp gjennom alle århundrer, både som ridedyr og tungarbeider.  Vi som har levd en stund, har vel alle minner om hester. Dette gjenspeiler seg blant annet i historielagets fotoarkiv, som har mange bilder av hester. Hesten var en god venn og var dessuten verdt mange penger, og ettersom den sto menneskene så nær, ble det tatt mange bilder der hesten er med.

Hesten betydde mye i dagliglaget. I Tormod Gulbrandsens gamle album, som vi har fått låne, finnes mange bilder av hester, blant annet dette koselige motivet.

Enkelte drev litt «drosjevirksomhet» med hest som bigeskjeft, med karjoler om sommeren, sleder og dombjeller om vinteren. De hadde faste kunder som ble skysset til og fra forskjellige ærender. Rittmester Aamodt var en av dem. Det hendte han og andre ble kjørt til selskaper på storgårder omkring byen. En gang var tåka så tett og sikten så elendig at det ikke var mulig å se veien. Da sa rittmesteren: -La hesten bestemme, han husker veien fra sist han gikk her. Og det stemte, hesten gikk dit den skulle.

Leilighetsskjøring eller drosjevirksomhet var nå en ting. Men transportbehovet var større enn som så, og det var nødvendig å ha hester i virksomhet til all slags transport. De som hadde dette som yrke ble kalt vognmenn, eller skysskaffere som det het i tilknytning til gjestgiveriene der man hadde faste plikter og takster. Skysskaffervirksomheten forsvant med gjestgiveriene, men vognmenn har det vært i byen vår helt opp til våre tider.

På baksiden av dette fine motivet tatt av fotografen Alfhild Baanerud er det skrevet: «Bryllupsvogn fra 1899. Mormor og morfar giftet seg og kjørte i denne vogn. Med Petter feier.»

Johan Seglsten har en kommentar til dette postkortet: I 1910 bodde en feiersvend Petter Edvardsen med familie i Digerudgården. Ti år tidligere var han ugift vognmann og bodde lenger opp – på Skjæret (i Vinger). Han var født i Brandval i 1879, og hadde blitt feiersvenn da han giftet seg i 1903. Huset i bakgrunnen på bildet er åpenbart Badet i Øvrebyen, og dette er helt riktig en staskarjol. Hestene er ukjente, men kusken er nok Hans Bjerke eller Anders Rovelstad – eller sønnen Hans – de tre vognmennene fra slutten 1890-tallet.

Ute på søndagstur med bestemor. Kusken er Kristofer Myhre, som arbeidet som vognmann hos Rastad i Øvrebyen, og damen med hatt er hans søster Margit. Damen med hodetørkle er bestemor Kari Pedersen, og bak skimter vi huset på Føsker ved Lier. Bildet er tatt i 1926. Bildet tilhører Helge Myhre.

I Johan Seglstens bok «Byen vår» ser vi at en del personer er registrert som vognmenn i matrikkelen:

Vognmann Oscar Thue kjører is fra et lager i Feitdalen. Bildet har historielaget fått av Tormod Gulbrandsen.

Hans Bjerke, Kirkegt 5
Kristian Skyberg, Kirkegt 5
Lars Eriksen, Løkkegata 9 (Herdahlgården)
Anders Rovelstad, Storgt 11
Hans Rovelstad, Storgt 11
Hans Larsen Bjerke, Løkkegt 7
Hans Torkildsen, Løkkegt 7
Svend Pettersen, Løkkegt 5
Helene Jensen, Hotel, skydsst. i Kirkegt 2

Av vognmenn i senere tid vil noen huske Oscar Thue, som bodde i det vi kalte Thuegården i Georg Stangs gate, nå for lengst revet.

 

Vognmann Svenningsen

En av de mest kjente vognmennene i senere tid var Georg Svenningsen, 1878 – 1959. Han og hesten var et kjent og kjært trekk i bybildet. Han arvet geskjeften etter sin far Svenning Amundsen, som også var vognmann.  Faren Svenning og moren Lina f. Johnsen bodde i Løkkegata. Georg kjøpte seg hus i Vestregate, nå Oberst Krebsgate, i 1910, og bodde der sammen med søsteren sin, han var ikke gift. Han hadde en trofast hjelpemann som het Annar Martinsen, som hjalp til med alt tungt gods. Hver dag troppet Svenningsen opp på jernbanestasjonen og hentet gods som han brakte ut til forretninger og private.

Hesten fikk nekrolog

En av hestene til Georg Svenningsen fikk sin egen nekrolog i Glåmdalen:
«Musen» er død. Et fast trekk i gatebildet er forsvunnet – vognmann Svenningsens Musen ble avlivet i går, etter at den i rundt 16 år hadde vært sin herres trufaste venn og tjener. Svenningsen kjøpte hesten da den var 4-åring, og da var den tynn og skranglete, dårlig stelt og dårlig foret, men som den utpregede dyrevenn ha er, fikk den nye eier snart skikk på dyret med kjærlig stell og rikelig foring. Og så trippet Musen sine regelmessige turer rundt i byen med ilgodspakker og i annen kjøring, trufast, snill og villig, og der den ble satt, der sto den uanfektet og rolig uten band og stengsel til kjøreren kom tilbake. Det var aldri noe kluss med Musen, den kjente sitt ansvar og gjorde sin plikt fullt ut og mer til. Hele byen kjente Musen og var glad i den, og hesten kjente byen, der den gjennom årene tråkket mangfoldige mil. Den var nå kommet opp i årene, og dette, sammen med at den stadige tråkkingen på harde gater hadde tatt på senene i beina, gjorde at den måtte fritas for videre tjeneste. I Pettersens slakteri fikk Musen en lett og smertefri død etter lang og tro tjeneste.

I dagliglaget var det tunge løft og hardt arbeid. I kontrast til dette dagliglivet hadde Svenningsen et annet liv ved siden av. Han var en svært musikalsk mann, og var med på alt som hadde med sang og musikk å gjøre. Han spilte piano og fløyte, og som sanger hadde han en god annenbass. Han elsket sang, musikk og teater. Som smågutt kom han med i barnekoret til klokker Prytz og i Pelle Strandbergs guttemusikk. Siden var han med i omtrent alle de sangkor og musikkforeninger som var i byen, og var æresmedlem både i Orkesterforeningen og Bymusikken.

Sæmund tok seg godt av hesten sin.

Han Sæmund

Mange husker Sæmund Korsmo, som var en av de siste hestekarene i byen. Han var et kjent innslag i bybildet i mange år. Han drev mye i skogen, men påtok seg også ekstra kjøring av forskjellig slag. Dette var nok det siste innslaget i byen av en arbeidshest med lass.

 

Foto: Åsne Stolpe
Her kommer Sæmund med et vedlass på 70-tallet. Ungene som fikk lov å sitte på, er Heidi og Mette Smee og Synne, Ingvild og Audun Stolpe.

 

 

 

 

Kilder:
Astrid Engen Kristiansen
Johan Seglsten: Byen vår
Eli Skyberg
Glåmdalen
Vigelands bybok
Bjørg Randi Grønnerud: Det hendte i gamle Kongsvinger og i Grønnerudgården