Musikklivet under krigen

Inspirert av Odd Holms artikkel (se nedenfor). Bygget på egne minner.

Odd Holm forteller bakgrunnen for at Kongsvinger Orkesterforening la ned virksomheten i 1942, og han fortsetter med å fortelle om orkesterforeningens to første konserter etter krigen. Ut fra dette kan en få inntrykk av at musikklivet var helt dødt mellom 1942 og 1945. Odd Holm har sine ord i behold når det gjelder akkurat orkesterforeningen.  Og Kongsvinger Bymusikk, som byens gatemusikkorps, fryktet i større grad enn orkesterforeningen å måtte stille opp ved NS-arrangementer. De la derfor messingen stille vekk. De begynte å øve litt igjen på ettervinteren 1945, slik at de sto klare til fredsdagene i mai.

 

Mørketiden

Så til mørketiden. Med alle restriksjonene i dagliglivet og ikke minst beslagleggelsen av radioapparatene, måtte en finne på nye ting å beskjeftige seg med. Her kom musikk og sang inn.  Det var i perioder flere sangkor i virksomhet, og det var mye musikk i hjemmene. De som hadde et instrument i huset, ville at barna skulle lære å spille på det. Slik ble musikklærere en mangelvare.

Gustavsens rolle

De vanligste instrumentene var piano og fiolin. I Øvrebyen, der jeg vokste opp, var det i tillegg til organist Adolf Gustavsen  Edith Johansen og Lars Hellerud som tok elever på henholdsvis piano og fiolin. Jeg lærte noter og grunnleggende fiolinspill av min far, men kom etter hvert inn som elev hos Gustavsen. Hvordan organistens stillingsinstruks var formulert, vet jeg ikke, men det var nok en forutsetning at han skulle ta seg av musikklivet generelt.  Dermed følte han sikkert et ansvar for at musikklivet ikke skulle dø ut, og så oppsto hans elevorkester. Det besto av Wenche Fjell (piano), Vivi Bekkem og Reidar Skyrud (1. fiolin) søstrene Inger Lise og Sossen Koht (2.fiolin), Kari Gustavsen (Cello), og jeg fikk en slags bratsjstemme (3. fiolin). Dette var strykeorkesteret på Kongsvinger etter at orkesterforeningen stoppet.

Opptredener

Vi hadde ikke så få opptredener, og noen av oss holdt på sporadisk også etter krigen. Og i orkesterforeningens første konsert etter krigen (30.11.1945), som Odd Holm forteller om, var vi med, Wenche på piano og vi andre i de respektive gruppene. Vivi og jeg fikk til og med æren av å utgjøre 1. fiolingruppen sammen med konsertmesteren, byens daværende suverene fiolinist, Sverre Engen. Denne plasseringen fikk vi ikke beholde etter denne første konserten. Min far, som også var orkestermedlem, fortalte at noen av fiolinistene som spilte 1. fiolin før krigen, mente de hørte hjemme der og ga Gustavsen klar beskjed. Gustavsen var en medgjørlig mann og gjorde en ombytting for ikke å fornærme noen. Når han plasserte Vivi og meg på 1. fiolin, var det nok pedagogen som ville bygge opp nye krefter.

Ukentlige øvelser og nye musikere

Nå gikk orkesteret over i normale rutiner med ukentlige øvelser. Sverre Engen forlot byen, men samtidig dukket to dyktige fiolinister fra distriktet opp. Det var Olav Asak fra Austmarka og Harald Brenna fra Tjaberg. Litt senere kom Torgersen, som jobbet på veikontoret, og deretter tidligere konsertmester i handelsstandens orkester i Oslo, Oscar Hallgren. Da ble det et helt annet orkester.  Toppen var orkesterets fremføringer av Beethovens fiolinromanser med Hallgren som solist, oi-oi, så morsomt det var! 

Odd Holm nevner også aftenunderholdningen i Bedehuset i 1947. Den konserten åpnet med enl Jegermarsj. Etter to takter med ompa-ompa i orkesteret skulle trompeten inn med melodien. Men her sviktet nervene, så trompeten var taus. Den dyktige klarinettisten, Bjarne Gaukstad, var våken og overtok stemmen. Godt gjort! Det andre minnet jeg har fra den konserten er fra 2. sats av Beethovens 1. symfoni. Her forekommer det en paukesolo som Kristian Nøkleby utførte etter beste evne på stortromma. Jeg satt ved siden av Per Gjølstad, og han sjokkerte meg ved å stemme litt på fela under denne soloen. Det var nok bare storbonden, trygg på seg sjøl, som våget noe sånt.

Jeg har nevnt en del fiolinister ved navn og må få presisere at orkesterforeningen hadde to meget habile blåsere. Bjarne Gaukstad med klarinett har jeg nevnt og den andre var Alf Skarphol med tenorhorn. Skarphol var sammen med Ernst Hedman også muntrasjonrådet i orkesteret.

Dansemusikk

Men tilbake til krigsårene. Sammenkomster som dansefester forekom ikke, så dansemusikken hadde dårlige vilkår. Men jeg mener at Werner Svartberg holdt liv i sitt King Swingers, og at de opptrådte på basarer og andre tilstelninger. Kongsvingerdistriktet har bestandig hatt dyktige trekkspillere. Per Linnerud tilhørte øverste klasse. Han fartet med trekkspillet rundt om i landet, men slo seg ned på Kongsvinger igjen i begynnelsen av, eller like før krigen. Pers repertoar spente langt videre enn til Jularbo.  Noe av det flotteste jeg kunne høre, var når Per dro opp med verker av Frossini og Pietro Deiro. Det var trekkspillmusikk, det!

Kristen musikk

Kristenlivet fikk naturlig nok sterk oppsving under krigen, og i de kretser var det mye sang og musikk.  Vi som var musikkinteresserte gikk ofte på Speismarklokalet i Gamlegata rett og slett for å høre utmerket sang og musikk, spesielt hos Frelsesarméen og pinsemenigheten. - Det var nok flere aktive musikere på Kongsvinger under krigen, men de jeg har nevnt dukket opp i  minnet da jeg leste Odd Holms artikkel.

Revygrupper

Under krigen var det flere revygrupper som kom på besøk. Den mest populære var De Tre Ikellos med en ung og ukjent konferansier som het Arve Opsahl. De eneste omreisende musikantene jeg kan huske, er to mann fra Rena, fiolinisten Vidar Sandbeck og pianisten/organisten Veum.  De hadde flere opptredener i Rådhusteatret på slutten av krigen. Vidar Sandbeck hadde vært elev hos Einar Schøien på Hamar, som utdannet mange dyktige fiolinister. Jeg husker Sandbeck spilte Kreislers Schøn Rosmarin og den populære Kanarifuglen med stor applaus. Vidar Sandbeck var en allsidig begavelse!

 

 

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive