Familien Tveters forretningsdrift i Kongsvinger

Fra kolonial via barnetøy til musikk

Min far var sønn av Martin Tveter og Karoline Midtskog Halvorsdatter. Min bestefar var ansatt på jernbanen og fikk ødelagt et ben og fikk derfor stilling som portner ved Norsporta, der jernbanen krysset vegen på Norsenga. I desember år 1900 fikk han ikke åpnet porten tidsnok og ble tatt av toget, kun 34 år gammel. Bestemor Karoline var da tre måneder på veg. Det ble sagt at ingen trodde hun ville greie å gå fram med barnet. Hun hadde tross alt seks små barn å ta hånd om og ble anbefalt å adoptere bort noen av ungene, men nei – dette skulle hun greie. Den 11. juni fødte hun en sønn, min far, som naturlig nok fikk navnet Martin. Ikke lenge etter fikk hun overta stillingen som portner etter sin mann med en lønn på kr. 1.- pr. dag. Denne stillingen hadde hun i mange år, og den gang som nå var toget ofte forsinket, og hun måtte derfor stå ute og vente til det kom. 

alene med sju barn

Hun var altså alene med sju barn i portnerboligen, med klesvask i Glomma etc. Hva hadde de å hjelpe seg med de første årene av 1900-tallet? Hun står for meg som selve urkraften, som jeg har den største respekt for. Min far Martin Tveter begynte i 1916, 15 år gammel, å jobbe hos Schøyen & Lilleseth, hvor han var i flere år. Senere var han reisende for Olaf Sunde. Han hadde en agenturforretning og representerte BP, Mesna Margarinfabrikk på Lillehammer m.m. Olaf Sunde hadde sitt kontor og bolig ved det vi i dag kaller Sundehjørnet. Han reiste og solgte varer til distriktets kjøpmenn og var vel en av de første som hadde bil i distriktet.

startet kolonialforretning

I 1925 startet far sin egen kolonialforretning, M. Tveters Kolonial, i Bogergården, Mellandgården, i Brugata 7, i lokalet nærmest meieribygget, nå en del av Kongssenteret. Her fins i dag et kebab-serveringssted. Ernst Eng startet også sin forretning i dette lokalet. I leiligheten over bodde bestemor Karoline sammen med Marie Tveter (tante Maja). Denne forretningen vet jeg dessverre ikke noe om, men i 1934 flytter far noen meter over til Meierigården.  Denne forretningen husker jeg godt. Jeg var ikke gammel da jeg begynte å jobbe med å fylle opp varer i hyllene bak disken. Alle varene var nemlig bak disken. Mel, sukker, både farin og raffinade, ble oppbevart i skuffer.

før plastalderen

Hvis en kunde skulle ha en kg. farin, vel så ble en pose satt på vekta og man veide opp én kilo. Jeg har ofte tenkt over hvordan de kunne unnvære plast. Husk: gouda og nøkkelost kom i 12 kilo runde oster. Disse ble så delt med kniv eller tynn pianotråd. For å unngå at osten tørket for fort ut, ble den oppbevart under en glassklokke, men det måtte uansett bli mye svinn. 

Noen vareslag ble oppbevart i bakgården, slik som sirup på 100 kilos tretønne med tappehull, eller stor tønne med salt sild som ble tatt opp med en treklype, pakket i matpapir og så med gråpapir utenpå. Videre ble lut og salmiakk oppbevart i jerntønner. Kundene hadde med seg grønne flasker som vi fylte. Salmiakklukta rev i nesa. Varer som mel, sukker (farin) etc. kom til jernbanestasjonen. Herfra ble sekkene kjørt med hest og vogn til bua, i bakgården. Husker godt Annar Martinsen og Svenningsen – kjente trekk i bybildet. Denne bua var i to etasjer med en ikke bratt trapp opp til 2. etasje.  Husker ikke at Svenningsen bar, men i hvert fall Annar var sterk og bar sekkene med mel og sukker opp til 2. etasje. NB: dette var ikke 50 kg, men 100 kg. sekker! Hestene fikk gjerne sukkerbiter.

I mangel av plast-bæreposer ble varene pakket i gråpapir. Med solid hyssing lagde man en liten løkke slik at en trepinne kunne tres gjennom, slik at kunden lettere kunne bære pakken hjem.

surrogatvarer 

Under krigen kom surrogatvarer. I stedet for kaffe solgte vi Trio kaffeerstatning. Dette var litt kaffe og mye brente erter, billig håndsåpe som ble kalt B-såpe. Før krigen var det stor stas da julevarene kom, slik som appelsiner, bananer for ikke å snakke om nøtter, dadler, fiken. Etter hvert ble disse varene helt fraværende. Desto større var gleden etter krigen da vi igjen kunne glede oss over importert frukt. Husker godt den første bananen jeg spiste etter krigen. Det var stort!

Rasjoneringskort var nødvendig for å få kjøpt kolonialvarer under krigen. Hvis en skulle ha 1 kilo hvetemel, fikk man det ved at forretningen klippet i et trykt merke som tilsvarte 1 kilo hvetemel. Butikken måtte ta vare på disse merkene og hver måned sende dem til Forsyningsnemnda for å kunne få kjøpt inn nye varer. Å telle merker var en jobb jeg husker godt.

is fra glomma

Hvordan kunne de greie å drive matvarebutikk uten kjøling? Jo, en brukte is. Husker godt at noen sto på Glomma med en lang, stortinnet sag, slike som de svansene som ble brukt for å felle trær, og skar ut blokker på 80-90 cm i kubikk. Disse blokkene ble kjørt fra Glomma til et lager på Tråstad. Her ble isen oppbevart under sagflis. Annar eller Svenningsen kjørte så isblokkene inn i butikken i Meierigården. Den ble oppbevart i kasser med sagflis, og en hadde derved kjøling en viss tid – et døgn?


Kaffebrenneriet

Apropos kaffe: I årene før krigen og under krigen, så lenge det var kaffe å få, hadde far eget kaffebrenneri. Det lå like bak Olaf Sundes bolig/kontor ved Sundehjørnet. Han kjøpte rå kaffe fra C. C. Knudsen i Oslo. Den kom i 25 kilos sekker, og kaffebønnene er som kjent lyse grønne. Den rå kaffen ble ført inn i en sylinder som beveget seg rundt. Temperaturen var 220 grader. Om oppvarmingen av brennesylinderen ble gjort med strøm eller ved, kan jeg ikke huske. Vil vel helst tro at det ble fyrt opp med ved. Jeg husker godt at ”brennemester” Reidar Arnesen, som for øvrig jobbet på meieriet, tok prøver av kaffen for å se hvor mye brent den var. Da det nærmet seg at kaffen var korrekt brent, hadde han ikke mange sekundene på seg til å få ut kaffen til avkjøling. Hvis kaffen ble for mye brent – noen sekunder – så var den ikke salgbar. I dag kjøler en kaffen med vann. Den gang ved luft. Kaffen ble tatt ut i en stor flat sylinder, med armer som gikk rundt for å snu kaffen, for raskt avkjøling. Denne ble så kjørt ut til distriktets kjøpmenn, som derved fikk nybrent Tveterkaffe.

kobbl-bygget

Etter krigen: I 1946 eller -47 sto KOBBL-bygget i Storgata 7 ferdig, og far flyttet inn i lokalet lengst mot sør (mot brua). Dette var da, tidlig på 50 tallet, en meget moderne kolonial-forretning, men varene var fortsatt i hyller og skuffer bak disken. Selv begynte jeg å jobbe i forretningen i 1955, og etter hvert fant vi ut at det var raskere å ekspedere kundene med noen varer ferdigpakket.  Jeg tenker på poser med en kvart kilo kaffe, som vi etter hvert passet på å ha oppveid. Etter hvert pakket vi også gjær i 50 grams pakker. Gjær kom i enkilospakker. Også ost, gouda som kom i 10 kilo runde oster, ble delt i biter på 400-500 gram.

svenskehandel og nye varer

På 60-tallet hadde vi en betydelig svensketrafikk. De handlet sukker (farin) og hvetemel etc., som vi måtte ha ferdigpakket. Det hendte det kom busser, og da hastet det naturligvis. Svensketrafikken var i hovedsak knyttet til sommertiden.

På 50- og 60-tallet forsøkte vi å føre en del varer fra fa. Harald Ohlsen & Co (HOCO). De hadde varer som ikke fantes i alle kolonialforretninger: olivenolje, oliven på glass, spesielle krydder, supper på boks (oksehalesuppe) etc. etc.

melkeruter

Melkerute: For å holde på kundene måtte vi yte service og kjøre ut melk (på flasker). Kundene satte et visst antall flasker på trappa med penger ved siden av, kronestykker etc. Disse kunne fryse fast i steintrappa og var vanskelig å plukke opp på vinteren med 10 og 20 kuldegrader. Selv kjørte jeg melk i mange år. Sammen med visergutten brukte vi bil og ca. 2 timer hver dag.

På begynnelsen av 1960-tallet ble vi innhentet av utviklingen. Vi la om butikken til selvbetjening. Men etter hvert bygde Birger Ødegård ”Hjemkjøp” i lokalet som i dag heter Pyramiden, og på den andre siden av gata for oss, på hjørnet Parkveien/Storgata, kom ETO, større og mer moderne, selvbetjente dagligvareforretninger.                                 

 Barneklær

I 1969 måtte vi finne på noe annet. Far beholdt en liten del av lokalet mot ETO hvor han i noen år solgte kaffe, tobakk, sjokolade etc. I resten av lokalet startet vi Tveters Barneklær.  Litt tilfeldig, men vi visste at de som drev med klær til barn, ikke gjorde det så bra. Etter tre år gav far seg, og vi tok over hele lokalet.

Vi fant ut at vi ikke kunne konkurrere på pris med billigvarer fra Cubus med flere og valgte derfor å satse på kvalitet. Nevner i fleng: FIX (et eventyr), Kjoler fra Ekløw, ytterplagg fra Reima etc. etc. Med Reidun Tveters (min kones) sans for kvalitet og sikre smak for hva som passet sammen, gikk det meget bra.

Pianoforhandler

I 1968 startet jeg Kongsvinger Pianosenter i et lite lokale i Brugata (Glåmdal Motorkompani), men flyttet etter et par år til Winsnesgata. Jeg satset også her på kvalitetspianoer: Petrof, Grøndahl-pianoer fra Nordiska Pianofabrikk i Sverige, el.orgler fra Holland: Eminent, senere avløst av Keyboard, og digitale piano. Det har vært meget interessant å følge utviklingen her fra instrumenter som låt grusomt, – til dagens digitalpiano som begynner å nærme seg tonen i et akustisk instrument.

I 1990 flyttet jeg pianobutikken inn i ”KOBBL-bygget” ved siden av ”Tveters Barneklær” i et lokale som jeg overtok etter min fetter, gullsmed Egil Kristoffersen.  Her må jeg skyte inn at min mor Olaug Tveter var datter av Martin Kristoffersen som startet firma Guldsmed M. Kristoffersen i 1924 på hjørnet av Tommelstadsgata/Fengselsveien i den såkalte Svingen. (Storgata var den gang ennå ikke ført ned til Skyrud – Pyramiden). Firmaet ble drevet videre av Jånn Kristoffersen – min onkel.  Tredje generasjon var Egil, og i dag drives gullsmed-butikken av Jan Egil Kristoffersen, altså 4. generasjon. Etter 40 år med piano i Kongsvinger sluttet jeg pianoforretningen den 1. april 2009.

Olaug og Martin Tveter hadde to barn: Liv, gift med Ronald Grambo, og artikkelforfatteren.

UtskriftE-post

Kongsvinger-Vinger historielag
Aamodtgården



Utviklet i samarbeid med Inventive