Olsens hotell

Åsne Stolpe

Her bringer vi historien om det hotellet vi var vant til å kalle Grand, men som startet som Olsens hotell. Den aller første bygningen hadde adressen Glommengaten 34, og var en av bygningene i rekka på bildet her, antagelig det huset som har gatelys på veggen.

Glommengata

Beretningen om den første hotelldriften står i Knut Ingar Hansens bok «Bli med i gata». Vi har også brukt opplysninger fra en liten bok som kom ut i 1910 og het «Fra Kongsvinger og Omegns Næringsliv ved Begyndelsen af det 20. Aarhundrede». 

Kjøstel Engebretsen Digerud var den opprinnelige eieren av grunnen til det huset som sto i Glommengata. Den første leietakeren var Gulbrand Øverby, som leide grunnen på dette stedet i 1870. På dette tidspunktet var han fyrbøter ved jernbanen.

Allerede året etter ble tomta overtatt av Lars Olsen. Det var antagelig han som fikk satt opp den bygningen som sto her. Han var lokomotivfører og bodde her med hustru og fire døtre. Etter at hans kone døde, giftet Lars Olsen seg på nytt. Hans nye kone het Elisabeth.

Elisabeth Olsen arbeidet for Hanna Winsnes

Elisabeth Olsen var født i Vang ved Hamar i 1849, og det er skrevet om henne at hun hadde fått opplæring i matlaging og husstell hos selveste Hanna Winsnes på prestegården i Vang. På prestegården var det stor husholdning med mange besøk, og prestefruen hadde behov for mange hjelpende hender. Det er blitt sagt at Hanna Winsnes drev en form for husmorskole for unge jenter, men dette er ikke helt riktig. Hun tok inn unge jenter som hushjelper, og gjennom daglig omgang med sin husmor fikk de bedre opplæring enn de kunne få noe annet sted.

Elisabeth Olsen begynte kanskje å arbeide på prestegården straks etter konfirmasjonen. Vi vet ikke hvor lenge hun var her. Hanna Winsnes døde i 1872. Hun var svært redusert på grunn av sykdom de tre siste årene av sitt liv. Energisk som hun var, skrev Elisabeth kanskje av en del oppskrifter som hennes husmor brukte.

Elisabeth Olsen hadde kommet til Kongsvinger som husbestyrerinne hos apoteker Schnitler i 1885. Da var hun 46 år gammel. Hun hadde fått et barn, men hadde, så vidt vi vet, ikke vært gift. Hvor hun hadde vært i tjeneste før hun kom til Kongsvinger, har vi ingen opplysninger om.

Jernbanehotellet

Lars Olsen var noe eldre enn sin nye hustru. Han døde allerede i 1892, og det var etter at Elisabeth Olsen var blitt enke at hun startet hotelldrift i bygningen der de bodde, antagelig i 1894. Det ble kalt Jernbanehotellet. Olaf Brynn skriver i sin Kongsvingerbok at dette hotellet muligens ble startet opp av J. H. Printz, som averterte for sitt nye Kongsvinger Jernbanehotell allerede i 1862. Det skulle i så fall ha vært på flere hender før Elisabeth Olsen kom inn i bildet og tok over hotelldriften i 1896. Dette stemmer ikke med andre opplysninger om dette hotellet, og det første jernbanehotellet lå ikke her, men på selve stasjonen, og dette hotellet ble ikke drevet av Elisabeth Olsen. At hun fra 1898 overtok driften av jernbanerestauranten, er en annen sak.

I boka om næringslivet i Kongsvinger i 1910 står det å lese: Hotellet der ligger ligeoverfor jernbanestationen og derfor særdeles bekvemt beliggende for det reisende publikum, er opprettet for ca 18 aar siden af fru Olsen, enke efter lokomotivfører L. Olsen. I Hotellet er innlagt elektrisk lys i alle Værelser. I 1897 blev fru Olsen desuden overdraget jernbanens restaurant i forbindelse med jernbanehotellet. Reisende med toget kan saaledes faa anrettet varm spise i egen dertil egnet spisesal paa stationen; men maden maa dog forudbestilles hos konduktøren.

Hvor mange rom hun hadde til rådighet i sitt hotell, vet vi ikke, men det må ha vært en omfattende virksomhet, for i 1900 hadde hun både sin stedatter Aagot og fire unge tjenestejenter til å hjelpe seg med hotelldriften. Stedatteren hadde tittel som «husjomfru» og hadde tatt familienavnet Bauer. Da folketellingen ble foretatt, hadde hotellet tre losjerende: En «Lokomotivfører», en «Bysælger» og en «Gaardhandler i Smør». Denne gårdhandleren solgte neppe godt gammeldags bondesmør. Her var det nok det nye produktet margarin som skulle gjøres kjent for de forretningsdrivende i byen. Dette produktet ble markedsført som margarinsmør.

Godt renommé

Som hotellvertinne holdt hun seg hele tiden til det hun hadde lært hos Hanna Winsnes, og Olaf Brynn skriver at hennes hotell hadde godt renommé for renslig stell, hjemlig hygge og godt kjøkken. Vi skulle gjerne ha visst hva hun serverte sine gjester, men slike opplysninger er ikke bevart. I en omtale av hotellet i 1910 blir det påpekt at «det er innlagt elektriske Lys i alle Værelser». Det var nok ingen selvfølge på den tiden. Et gammelt foto viser at Elisabeth hadde sørget for utelys på veggen foran inngangen fra gata, før det ble vanlig med gatelys i Glommengata.

Nybygg i Digerudveien

Hotelldriften gikk godt, og til slutt bestemte Elisabeth seg for å bygge et nytt og moderne hotell i Digerudveien. Da hadde hun allerede kjøpt både Glommengata 32 og Digerudveien 3. Det nye hotellet ble tegnet av arkitektfirmaet Berner & Berner og skulle ha navnet Grand Hotell. Det ble en staselig murbygning i tre fulle etasjer med buede vinduer i første, og glassmalerier i vinduene i resepsjonen. Elisabeth Olsen fulgte opp med moderne utstyr. Hotellet fikk sentraloppvarming, og det var baderom med både varmt og kaldt vann på alle rommene.

Mange syntes nok det var underlig at Elisabeth Olsen ville legge i vei med et slikt byggeprosjekt. I en alder av 75 år var hun ingen ungdom lenger, men pågangsmot hadde hun fortsatt, og dette var nok en drøm hun bar på. «Jeg har alltid ønsket at faa et tidsmæssig Hotel, og jeg tror vi trænger det. Det er stadig trangt om Pladsen hos oss», uttalte hun til HA idet byggingen tok til våren 1924.

Elisabeth Olsen levde ikke så lenge at hun fikk drive sitt nye hotell. Hun døde i 1925, like før hotellet var ferdig. Men bygningen står der fortsatt. I rekkverket i trappa som går opp fra den gamle hovedinngangen, står Elisabeth Olsens «bumerke», en E i en O, som er gjentatt flere ganger. 

Hotellet ble kjøpt av Agnes Christiansen i 1930, som drev det fram til 1946, da hun solgte til Gustav Solvang. Hotellet ble først leid bort, men fra 1956 ble driften overtatt av Gustav Solvangs svigerdatter Signe Solvang. I 1969 ble driften avsluttet, og bygningen ble overtatt av DnB. Glåmdal PP-kontor hadde tilhold der i de øvre etasjene en periode. Nå er begge virksomhetene borte derfra.

For den interesserte leser kan vi opplyse at hotellets videre skjebne er beskrevet i artikkelen «Grand hotell» av Signe Solvang. Den ligger på historielagets nettsider.